Hjerteoperasjon. Forstod jeg egentlig hvor alvorlig det var…?

Hjerteoperasjon… Det skjer alle andre. Ikke meg!

Når en person blir Hjerteoperasjon over. Til oppvåkning på postoperativ thoraxutsatt for et traume eller får forkynt et alvorlig budskap, hender det ofte at han/hun ikke klarer å ta inn over seg alt. En er i sjokk, og det tar tid før en klarer å absorbere budskapet og nyorientere seg.

Jeg havnet nok i den situasjonen da jeg helt uventet fikk vite at jeg måtte hjerteopereres. Lite visste jeg at sykehusinnleggelsen fredag 17. juni 2011 skulle resultere i en hjerteoperasjon få dager senere. Jeg hadde regnet med at oppholdet i verste fall kunne føre til en blokking eller en stenting av hjertets kransarterier, men noen operasjon hadde jeg ikke forestilt meg…

Topp start!

Det første døgnet på Haraldsplass hadde jeg det meget bra og følte meg trygg. Etter et kort opphold i akuttmottaket, ble jeg plassert på observasjonsposten som eneste pasient på et tremannsrom. Her ble jeg i ett døgn. Jeg ble holdt under oppsyn, bla. via telemetri (et apparat som kontinuerlig overvåker hjertet).

Gedigen nedtur!

Men det var ikke lenge Adam var i paradis. Neste dag ble jeg overført til hjerte- og lungeavdelingen, noe som ble en skikkelig nedtur! I over ett døgn hadde jeg vært alene på tremannsrommet på observasjonsposten. Nå måtte jeg, uvisst av hvilken grunn, sendes videre i systemet, for å bli korridorpasient i den trange, mørke og støyfulle gangen i tredje etasje.

Å ligge i denne lite trivelige korridoren ble en sterk påkjenning for meg, ikke minst fordi jeg to år tidligere hadde hatt min dødssyke svigermor liggende i samme korridor, som samtidig huset ni andre pasienter man ikke hadde rom til.

Nå var det altså min tur – i samme korridor! Snart kom alt veltende inn over meg. Ikke bare assosiasjonen til traumet med min kjære svigermor, men også usikkerheten rundt min egen sykdom. At jeg to måneder tidligere hadde mistet min eneste bror, og at jeg to måneder før det igjen hadde mistet et barnebarn under svært tragiske omstendigheter, gjorde korridortilværelsen vanskelig for meg.

Jeg var knust og gråt mine modige tårer, snudde meg mot veggen og hadde mest av alt lyst til å skrive meg ut på eget ansvar…

I to netter var jeg korridorpasient på Haraldsplass, den siste natten sammen med ni andre pasienter! Om det skulle oppstå brann i den overfylte avdelingen, føler jeg at personalet ville hatt betydelige problemer med å bringe samtlige pasienter i sikkerhet. Jeg har besøkt Haraldsplass en rekke ganger det siste tiåret, og det synes som om et stort antall korridorpasienter snarere er regelen enn unntaket. For meg virker det som om sykehuset er satt til å serve en for stor del av byens befolkning. Det er nemlig bydelen en bor i, som er det første kriteriet for hvilket sykehus en legges inn på.

Et uanstendig forslag

Da jeg forstod at jeg kom til å være korridorpasient, spurte jeg om det var mulig å få innvilget permisjon. Jeg mente at jeg hadde bedre av å ligge i egen seng hjemme enn å sove i en overfylt gang på Haraldsplass. Men, dette kom ikke på tale, jeg var ikke frisk nok til å få innvilget permisjon. Jeg måtte bli i sykehuset.

Men… neste dag, da antall korridorpasienter økte betydelig, kom en lege bort til meg ut på ettermiddagen. Jeg kunne få permisjon og reise hjem likevel… De hadde sett at jeg var forholdsvis mobil, og at jeg beveget meg rundt i avdelingen. Legens motiv var åpenbart; sykehuset trengte mer plass, og dersom jeg reiste hjem, ville de få frigjort en seng.

Med ett var min medisinske tilstand blitt underordnet! Der jeg dagen før IKKE under noen omstendighet fikk lov til å reise hjem, hadde situasjonen plutselig endret seg.

Nå kunne jeg få dra, ikke fordi jeg var blitt friskere, men fordi avdelingen hadde for liten plass, og de trengte sengen min.

Jeg avslo tilbudet høflig. Jeg ville IKKE hjem på permisjon. Jeg regnet med at dersom jeg valgte å reise hjem, kom jeg til å rykke bakover i køen med tanke på ulike tester jeg skulle ta påfølgende dager; blodprøver, ekko av hjertet, beslastnings EKG etc.

Om jeg hadde reist hjem, risikerte jeg at mine undersøkelser kunne bli utsatt en dag eller to. Den risikoen ville jeg ikke ta! Men enda verre var det, at vakthavende lege kom med et slikt forslag sett på bakgrunn av diagnosen min. Medisinsk var jeg ikke på noen måte ”et pålitelig papir”, jeg var en tikkende bombe. I ettertid har flere fagpersoner vært hoderystende til nevnte leges forslag. I tillegg til diagnosen var permisjonstilbudet også uanstendig med tanke på fremkommelighet, min boligs beliggenhet og den store avstanden til sykehuset…

Kostbar ventetid

Fordi jeg hadde ankommet akuttmottaket en fredag litt over kl. 14, ble jeg fortalt at det nå var «helg» på Haraldsplass. Videre fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta et såkalt belastnings-EKG før en lege kunne ta stilling til hva som skulle skje med meg. Problemet var bare at sykehuset ikke tar slike sykkeltester (varighet 10 minutter) i helgene, derfor måtte jeg bli værende til observasjon.

For det første hadde jeg ingen følelse av at noen holdt spesielt øye med meg mens jeg var innlagt. Jeg hadde lovet at jeg ikke skulle forlate bygningen, men ellers gikk jeg rundt på huset uten at noen til enhver tid visste hvor jeg var.

For det andre syntes jeg at dette var sløsing med penger; at jeg ikke fikk reise hjem på perm all den tid ikke noe skulle gjøres med meg. Sykkeltesten kunne tidligst tas mandag, og jeg fikk ikke reise hjem før prøven eventuelt var bestått. Aner ikke hvor mange tusen kroner den lange og kjedelige weekenden beløp seg til, men det var trolig bortimot 10 000 kroner. I mitt tilfelle viste det seg imidlertid at det var korrekt å beholde meg i sykehuset, selv om en av legene forsøkte seg med et lite gjennomtenkt og medisinsk utilrådelig permisjonsforslag søndag ettermiddag… 

La andre få vite om dette innlegget..