“Making a murderer” – Skremmende Netflix-serie fra virkeligheten
“Making a murderer” – tankevekkende, spennende og meget godt laget
Netflix-serien Making a murderer er sterk kost, en 10 episoders krim-dokumentar der bl.a. politiet kommer svært dårlig ut.
Etter å ha sett fem episoders dokumentaren “Made in America” om O.J. Simpsons suksess og fall, gikk jeg over til å se en tilsvarende dokumentar; Netflix-serien “Making a murderer”, en ti episoders thrilleraktig og interaktiv krimserie om Steven Averys liv og levnet. Begge serier har det til felles at politiets arbeid får kraftig kritikk der lovens håndhevere fremstilles både som inkompetente og korrupte. Ikke minst i sistnevnte serie får etterforskerne det glatte lag, og filmskaperne går meget langt i å insinuere og bevise at Steven Avery ble dømt for et mord han neppe hadde begått. Det er rystende å være vitne til politiets fremgangsmåte der viktige bevis tilsynelatende blir manipulert med og behandlet på en svært kritikkverdig måte, i tillegg til at politiet tidlig i etterforskningen bestemmer seg for hvem gjerningspersonen må være.
Sheriffen i Manitowoc i Wisconsin og hans stab, samt aktoratet, blir i “Making a murderer” avkledd. Den autentiske dokumentaren omhandler den mindre begavede Steven Avery (i dag 53 år) som ble dømt for voldtektsforsøk i 1985, og som sonet 18 års fengsel for dette, en voldtekt han åpenbart ikke hadde begått, og der han etter alle disse årene i fengsel ble frikjent fordi politiets DNA matchet en annen person; en for dem kjent sedelighetsforbryter. Men etter at Steven Avery ble satt fri fra sitt urettferdige fengselsopphold, gikk han til sak mot politimyndighetene i Manitowoc og krevde en erstatning på 36 millioner dollar for å ha blitt frarøvet 18 år av sitt liv. Kort tid senere, i 2005, blir Avery siktet for en ny forbrytelse, denne gangen et drap, og “Making a murderer” følger i hovedsak Steven Averys nye kamp mot politiet og rettsvesenet. Han får to dyktige advokater til å forsvare seg, og det er meget interessant å se hvordan disse plukker fra hverandre mange av aktoratets “bevis”. Men det er nok at juryen finner Steven Avery skyldig i ett av de seks opprinnelige tiltalepunktene, noe som gir påtalemakten seks muligheter til å få dømt Avery til livstid i fengsel, mens den tiltalte på sin side må ha juryens medhold i at han er uskyldig på alle seks punkter, om Avery skal unngå å måtte sone resten av livet bak murene.
“Making a murderer” har opprørt millioner av TV-seere
Serien er uhyre godt laget, og den er spennende, så spennende at det er vanskelig å la være å se enda en episode etter at den forrige er avsluttet. Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, men saken har opprørt svært mange seere verden over. I USA har bl.a. hundretusener henvendt seg til Barack Obama i sakens anledning.
Filmskaperne Moria Demos og Laura Ricciardi har levert en vellaget, sjokkerende, skremmende og meget tankevekkende dokumentarserie. Filmhåndverket er av ypperste klasse, og det forundrer en stadig vekk at de to filmstudentene (for det var det de var da serien ble laget) har klart å følge saken på en så grundig og troverdig måte. De startet filmingen straks de fikk høre om saken i november i 2005, og det er åpenbart at de har hatt enormt mye arbeid med å sy sammen de mange opptakene som utgjør de 10 spennende episodene. Påtalemakten og sheriffembetet i Manitowoc stilles i et særdeles dårlig lys, og disse har i ettertid forsøkt å imøtegå “Making a murderer” ved å nyansere fremstillingen som etter deres mening er alt for tendensiøs.
Enda et justismord…?
Uansett hva en måtte mene om den saken; i “Making a murderer” legges det mye klanderverdig og slett detektivarbeid for dagen. Mange situasjoner som kan tyde på at Steven Avery og hans enda mer tilbakestående nevø, Brendan Dassey (16,) blir utsatt for en velregissert hevn fra politiets side, en hevn som etter forsvarsadvokatenes mening langt på vei kan føres tilbake til en eller to personer innen Manitowoc-politiet. Det er sjokkerende å se hvilke avhørsmetoder den meget ressurssvake sekstenåringen utsettes for: Manipulasjon, utpressing og misbruk av autoritetspersoner som er hensides all fornuft. Flere av de viktigste avhørene foregår dessuten uten at Brendans pårørende (mor) får være til stede eller endatil hans advokat, som for sikkerhets skyld er mest opptatt av å hjelpe påtalemakten. Brendan er flere ganger alene med etterforskerne, og det er åpenbart at gutten ikke skjønner hva som foregår, ei heller hva spørsmålene og anklagene deres innebærer. Gutten er kun opptatt av at han vil hjem og lurer på om han får lov til dette om han sier det som politiet ønsker at han skal si. Etterforskerne forer ham med påstander som gutten langt om lenge gjentar etter å ha vært utsatt for et utilbørlig press fra de voksne. Brendan har bare ett ønske, han vil hjem! Noe som han selvsagt ikke får etter som han etter hvert erkjenner etterforskernes “fakta”.
“Making a murderer” anbefales på det varmeste. Serien er autentisk, og den er meget godt laget!