I 1990, da jeg var omtrent så gammel som på bildet over, skrev jeg et innlegg i et tidsskrift. Temaet var “En kjuagutts erindring”. (* Se ordforklaring etter innlegget)
Som andre kjuagutter, hadde jeg respekt for politiet, det vil si Bergens svartkledde politikonstabler. For det var det de også ble kalt. Men selv om min respekt for konstablene var enorm, følte jeg meg likevel priviligert. Jeg var på en måte en av dem!
Ikke slik å forstå at jeg kjente noen i politiet, eller hadde utført en heltemodig innsats. Nei, det var min far som var nøkkelen, det var han som “garanterte” for min sikkerhet. Skulle jeg, mot formodning, havne i politiets klør eller bøker – og dermed gå glipp av en amerikatur, kunne jeg bare vise til min far, så ville det meste ordne seg. Tenkte jeg…
Nå lurer du kanskje på hvilken betydningsfull person min far var? Kan hende en kjent politiker, justisminister, ordfører eller politimester i Bergen? Mester var min far, men ikke i politiet. Han var skomakermester i Lille Øvregate.
Daglig trådte jeg mine barnesko i verkstedet hans. Særlig spennende syntes jeg butikklokalet var. Ikke særlig stort, men du verden så utfordrende! Her fikk jeg debutere som ekspeditør, skiltmaler, dekoratør, gateselger, julenisse, teatersjef og mye, mye mer. Jeg forstod det ikke så godt den gangen, men i ettertid har jeg sett det på en annen måte: Jeg fikk etter hvert stor beundring for pappa som ga meg frie tøyler til å bruke mine evner, min kreativitet og energi i butikken hans.
Ikke alltid fikk han vite om hva jeg foretok meg. Som da jeg laget en stor, flott plakat som jeg plasserte midt i utstillingsvinduet. Teksten lød: “I dag ALLE sko -30%”. Det varte ikke lenge før den første kunden stakk innom. Det var far som ekspederte. Da kunden omsider hadde bestemt seg for noen sko, kom mine synder for en dag. Kunden ville ha 30% avslag, noe min far stilte seg både undrende og avvisende til. Men da mannen viste til plakaten i vinduet, og samtidig spurte om ikke dette var min fars forretning, måtte pappa gi ham rett. Kunden fikk 30% rabatt, og mannen gikk tilfreds ut av butikken. Selv fikk jeg et kjærlig blikk fra min far som ville se nærmere på plakaten jeg hadde hengt opp uten hans vitende. Det var da jeg fikk lære hva dekningsbidrag er for noe, og hvorfor min far ikke hadde anledning til å gi store avslag på alle sko. Samtidig ga han meg ros for plakatens utforming, han syntes den var stilig. Etter vår lille befaring utenfor butikklokalet, fjernet jeg plakaten selv, for det var øyensynlig ikke bare-bare å drive butikk.
Men tilbake til politikonstablene…
Hva hadde vel skomakermester Frank Steffensen i Lille Øvregate med dem å gjøre? Hvordan kunne jeg føle meg nesten sikker på at dersom jeg fikk en anmerkning på mitt rulleblad, kunne jeg likevel ha en retrettmulighet? Amerikaturen ville mest sannsynlig aldri gå fløyten! Årsaken var enkel: Min far kjente nesten hele bunten! Bortimot hele politikorpset sto nemlig på min fars kundeliste. De sorte, håndlagde skaftestøvlene eller ridestøvlene som han laget, var det stor rift om. De svartkledde stod gjerne flere år i kø for å få håndsydde skaftestøvler hos skomakermester Steffensen. Ridestøvler som både var tøffe å se til, men som også holdt godt på varmen i trange, kalde bergenssmau og gater. Nesten hver uke kom uniformerte politifolk inn på verkstedet til min far. Til en kjuagutts store beundring!
Politikonstablene var slettes ikke farlige. Når de snakket med pappa inne på verkstedet, oppførte de seg som folk flest. Tenk, konstablene var mennesker! Og de kjente min far! Det gjorde meg priviligert – i hvert fall i egne øyne.
For ordens skyld; jeg har aldri vært i Amerika, men det er ikke politiet sin feil.
Tekst og fotomontasje John Steffensen – Bokstaven “S”: SharonShuping (Pixabay)
*) Ordforklaring: Når det gjelder ordet “kjuagutt”, har betydning og skrivemåte vært omdiskutert. Først på 1900-tallet fikk uttrykket en mer positiv klang, som en hedersbenevning på en ekte bergenser. Det er denne betydningen av ordet jeg bruker i ovenstående erindring.
Tidligere var dette en vanlig betegnelse på unggutter fra Bergen, i betydningen skøyergutt, røverfant og spilloppmaker. I “Bergensordboken” påstår Egil Pettersen at; “uten tvil er førsteleddet ‘tjuv’, til tross for iherdige protester fra bergenserne”. Han bruker derfor skrivemåten ‘tjuagutt’. Men i ordsamlingen, “Bergensikon” (1970), gir Øivind Bolstad begrepet en mer positiv betydning, pluss en annen skrivemåte, nemlig “kjuagutt”. Han understreker tydelig at ordet skal skrives “kjuagutt – aldri tjuagutt”, Kjuagutt karakteriserer i følge ham en bergensgutt som er “rasktenkt, lur, smart, oppfinnsom, skøyer”. (Kilde: Talemål i Bergen)
