Min far, skomakeren

Frank Steffensen. Min far, skomakeren. Foto - johnsteffensen.noMin far, skomakeren

Del 1

Respektert, anerkjent og svært dyktig

Dette er første del i en serie om min far, skomakeren, eller rettere sagt skomakermesteren. Det er Frank Steffensen det dreier seg om, og mesteparten av hans skomakerkarriere som foregikk i Lille Øvregaten (Bergen), i hhv. nr 17 og 13. Det er fra sistnevnte adresse jeg husker ham best, for det var her jeg vokste opp. Det vil si jeg tilbrakte mye tid i Lille Øvregaten, men boligen vår var på Strandkaien.

Fattern, la meg kalle ham det, for det var oftest det han gikk for blant oss gutter, kjøpte Lille Øvregaten 13 i 1957. Huset var et av de eldste trehusene i Bergen, og den gangen fantes det nesten ikke noe som regulerte hva en fikk lov til å gjøre med gamle hus, og hva en slettes ikke fikk lov til å gjøre. Hadde huskjøpet foregått et par tiår senere, er jeg overbevist om at fatterns moderniseringsprosjekt ikke hadde forløpt like knirkefritt. Huset var gammelt, på det første bykartet der gaten er inntegnet, er Lille Øvregaten 13 en frittliggende enebolig med hage på alle kanter. Men det var lenge siden, i dag støttes bygningen opp av andre trehus, og det er bare så vidt at nummer 13 får puste – ut mot gaten og ørlite grann på baksiden. Hage er for lengst over og ut.

Sjekk alle de gode oppskriftene på havregrøt... www.johnsteffensen.noMin far gikk grundig til verks. Han skulle ikke bruke trehuset til bolig, han ville ha skobutikk og skomakerverksted der. Derfor måtte det enorme ildstedet som kanskje dekket så mye som 25% av første etasje, vike. Vi kjørte flere billass med det istykkerslåtte ildstedet til tippeplassen på Nøstet. Der rygget lastebilene ut mot kaikanten og dumpet lasten rett i sjøen. Neppe noe akseptabelt scenarie i dag, men det var slik en gjorde den gangen, for en visste ikke bedre. Det var definitivt ikke fattern sin feil, for det var mange som var ute i samme ærend. Hver eneste dag, måned etter måned ble billass på billass dumpet i havnebassenget.

Les også: «Skomaker-høvdingen«

Min far ble 68 år gammel, hvilket er fire år mer enn jeg selv er i skrivende stund. Litt rart å tenke på, for selv om jeg oppfattet fattern som litt gammel før han døde, så har jeg ikke den samme følelsen om meg selv nå. Jeg synes ikke at jeg er SÅ gammel, selv om jeg ikke lenger blir avkrevd legitimasjon på buss eller pol. Inni meg føler jeg meg ganske ung, men utenpå viser kroppen at den har levd en stund, og sånn skal det selvsagt være, selv om jeg har vanskelig for å innrømme det selv. Gikk forbi en barnehage for noen måneder siden, spaserte i egne tanker, like til jeg ble avbrutt av to smågutter som hadde stått og observert meg. «Hei, gamle bestefar!» ropte den ene. Jeg skvatt til… var det synlig, eller kan hende var gutten synsk? Jeg er jo bestefar, men var jeg gammel…?

Det er ikke noe galt i å være gammel. Jeg er egentlig heldig som har fått lov til å bli det. Det er jo mange som ikke får leve noe langt liv, og det er i hvert fall ikke greit, og om smårollinger synes jeg er gammel, får det stå sin prøve. Det gir vel en viss status det å eldes med stil, for stil har jeg vel må vite…? Jeg vil definitivt ikke bli en eldre kar som ikke er nøye med hvordan jeg ser ut eller ter meg. For meg er det viktig å se ordentlig ut, på samme måte som med fattern.

Skomakeren, redusert både i anseelse og levestandard

Her sees randsying for hånd, dvs. den gammeldagse måten. Ved randsying ble yttersålen (lærsålen) sydd fast til binnsålen og overlæret gjennom en smal lærstrimmel, kant (rand). Foto: John Steffensen / www.johnsteffensen.noLa gå med at min far, skomakeren, ikke kledde seg i finstasen når han skulle på jobb. Det var jo ikke direktør eller lege han var, nei han trakterte et yrke som etter hvert hadde arbeidet seg lenger og lenger ned på samfunnsstigen. 

I middelalderen hadde skomakerne vært en mektig gruppe som sto under kongens særlige beskyttelse, men siden hadde yrkesgruppen blitt mer og mer redusert både i anseelse og levestandard. Skjønt skomakermesteren i Lille Øvregaten hadde til salt i grøten, og mer enn det, vi led ingen nød hjemme hos oss. Men mange skomakere hadde lite å rutte med, noe som også gjenspeilet seg i den øvrige familie. Ingen har så dårlige sko som skomakerens barn, lyder ordtaket, noe som like mye var fordi skomakeren ikke hadde ork, råd eller tid til å lage sko til alle familiemedlemmene, som det at skomakeren ikke la merke til at skoene til ungene var dårlige fordi han hadde sett nok av sko i jobbsammenheng og ikke orket enda mer sko når han kom hjem. Men hjemme hos oss hadde vi aldri dårlige sko, men vi fråtset ikke i skotøy heller. Gikk noe i stykker – eller var det sko som trengtes pussing, så var fattern parat. Skoene våre var skikkelige, og fatterns plakat i butikken; «Se på dine sko før andre gjør det!» lyser mot meg ennå.

For det er noe spesielt med sko. Enkelte av oss får aldri nok av den slags. Noen kan ha bøttevis av skopar stuet sammen i skap og hyller fra golv til tak. Slik var det aldri hjemme hos oss, men i min fars skobutikk var skoene ordnet slik, der sto det sko over alt, hver eneste kvadratcentimeter i det lille trehuset var utnyttet, like til mønet. Ikke unaturlig for en som han levde av å selge sko, i tillegg til at han reparerte fottøy som bokstavelig talt var GÅTT i stykker. Da kom tusenkunstneren i fattern frem. Skomakermester Frank Steffensen var ikke bare en respektert og anerkjent yrkesutøver, han var flink også, støvende flink. 

ORDJAKTEN 1 Hovedløsning: Glaukom

Les også del 2 i serien om min far, skomakeren.

La andre få vite om dette innlegget..