Det rørende rollebyttet
Det er noe vakkert over det å følge en av sine nærmeste til et legebesøk. En datter som geleider sin gamle og ustøe mor vel inn i poliklinikken. En sønn som sørger for at hans gamle, utrygge far som nesten ikke kan se eller høre, får fremført sitt ærend i resepsjonsluken eller på legekontoret. Rollene er byttet om nå. Livet har snudd opp ned på det som en gang var. For lenge siden var det motsatt, en trygg og sterk pappahånd eller en myk og varm mammafavn som hegnet om sitt lille barn, og som vernet det mot farer, og som sørget for at gutten eller jenten hadde det så godt som mulig. I andre enden av tidslinjen, når mammaen eller pappaen ikke lenger har de samme kreftene, den samme oversikten eller kontrollen, er det rørende å se barn som stiller opp for sine godt voksne foreldre der de småskritter av sted i en for dem ukjent og overveldende verden, en virkelighet som ikke er som den en gang var, slik de kjente den for år tilbake…
Les også: «Det tankeløset sviket»
Når en ser dette tog av voksne, på tvers av generasjonene, som stiller opp for hverandre, og som gjør sitt ytterste for at legebesøket eller den medisinske undersøkelsen skal gå så bra som mulig, er det at en tenker på alle dem som ikke er like heldige, som enten ikke har familie, eller som aldri fikk barn, eller som har voksne unger som bor langt borte fra foreldrene sine, eller har barn som ikke bryr seg om hvordan mamma eller pappa har det – og hvordan de takler hverdagen. Heldige er de godt voksne som har barn som stiller opp for dem, nære pårørende som legger annet til side for at de eldste skal få den hjelpen, tryggheten og respekten de behøver. La gå med at det ikke alltid passer like godt for dem som kan hjelpe, for slike gjøremål kommer kanskje ubeleilig, i tillegg til at oppdraget kan være tidkrevende. De unge hadde andre oppgaver som aller helst skulle vært realisert samtidig.
Ære være nære pårørende, gode naboer og trofaste venner som legger annet til side, og som prioriterer dem som sliter eller føler seg utrygge i hverdagen, og som gir dem den støtten, omsorgen, hjelpen og tryggheten som oppleves så viktig, kjærkommen og nødvendig. Det er vakkert å se unge hjelpe sine gamle foreldre. Samtidig er det vemodig også, for det er rart å tenke på at rollene er blitt byttet om til de grader. Enn så lenge… Det er en tid for alt.