Også en form for «soning»
Ute av øye – Ute av sinn
Den danske dramaserien «Arvingane» ga et lite innblikk i soningsforholdene i thailandske fengsler der mange lovbrytere stues sammen i trange celler uten de mest basale fasciliteter som seng, vask og toalett. Svært mange innsatte verden over soner under tilsvarende og enda verre forhold. Det skal ikke være tvil om at den som har begått en kriminell handling, skal føle straffen på kroppen – og lide lenge.
Noen ganger får vi innblikk i soningsforholdene i norske fengsler også. Her er det en helt annen standard, og de innsatte har flere lovpålagte rettigheter. Som det å bli luftet en time i døgnet. Hvis ikke dette overholdes, gir de raskt og tydelig beskjed gjennom media.
Vi ønsker å tro at lovbrytere gis en rettferdig rettergang i Norge, og at ingen settes i fengsel uten grunn. De innsatte er blitt fremstilt for en dommer innenfor en viss tid, og straffen en får, må som regel sones. De fleste må endatil stå i kø for dette fordi fengslene er fulle. I mens nyter de friheten.
Men det fins også nordmenn som må «sone inne» – uten å ha gjort noe straffbart. Det eneste gale de har gjort, er at de er blitt gamle eller så syke at de ikke lenger kan ta vare på seg selv. Disse menneskene behøver pleie og tilsyn døgnet rundt, og er en «heldig» avsluttes livet på en institusjon der en får stell, medisiner, tilsyn og mat. Men også disse menneskene «må luftes», få et avbrekk i den ensformige tilværelsen.
De gamle og hjelpeløse går ikke til media om de ikke får oppfylt sine rettigheter. De er plassert – eller forvart – innenfor institusjonens vegger, og nesten ingen gjør anskrik om at de ikke får mulighet til å trekke frisk luft hver dag – om de skulle ønske det. Personalet gjør forhåpentlig sitt beste, men nedskjæringer og manglende bevilgninger bidrar til at de ansatte ikke har tid til å gi beboerne den lovpålagte luftepausen, langt mindre gå tur med dem.
Min svigermor, som jeg har fortalt om flere ganger, var en av dem som aldri ble luftet. I løpet av et halvt år skjedde dette kun en eneste gang i regi av pleiepersonalet. De andre luftepausene var det vi pårørende som stod for. Heldig er de gamle og syke som har pårørende; ektefelle, søsken, barn eller barnebarn som i tillegg har tid til å besøke den pleietrengende på sykehjemmet, og som også tar seg tid til å lufte beboeren innimellom. Dessverre er det mange – både beboere og pårørende – som raskt trekker den slutning at innsatte i norske fengsler har det bedre enn syke og gamle på pleiehjem. I fengslene fins fritidsaktiviteter, treningsrom, luftegård, utdanningsmuligheter, etc., men på en del sykehjem er aktiviteter blitt en salderingspost som har forsvunnet i driftsbudsjetter, lønnskostnader og for små politiske bevilgninger.
Så sitter de der, de gamle og syke, time etter time, dag etter dag, uke etter uke, uten at noe som helst spennende skjer. Det eneste måtte være hvem som kommer på jobb ved neste vaktskifte, eller hvor mye en klarer å tømme tarmen sin sammenlignet med forrige gang – og ikke minst sammenlignet med de andre på avdelingen…