Uteliggerens sang

Med ett fór døren opp. En slank fyr, rundt 175 cm høy, ramlet inn i rommet. Skjegget og skitten. Håret hadde ikke vært kjemmet eller børstet på lenge. Ikke vasket heller. Han hadde en lang, gråbrun frakk. Den var ikke kneppet, men krøllet, svært så krøllet. Plagget var ikke bare ytterbekledning. Han sov i det også. Det var åpenbart. Ustelt til de grader. Anslagsvis førti år gammel. Under alt det ufullkomne ytre, et menneske av kjøtt og blod. Akkurat som jeg.

Han stanset opp et sekund. Senset atmosfæren i det lille rommet. Lyttende. Hvor kom vel sangen fra…? Straks møttes våre blikk. Jeg satt og sang for meg selv, en skillingsvise jeg nettopp hadde lært meg. En sang som alltid hadde betydd mye for min mor. Det var hun som hadde fått meg til å øve inn»Tullingen» – visen som fortalte den autentiske historien om mobbeofferet som ble rammet av tuberkulose. Nå lå han for døden, og han ville møte sine plageånder en aller siste gang. Han ville ta et slags farvel med klassekameratene som stod rundt ham. Deres hoder var bøyde. I skam. Flaue over alt de hadde gjort – og ikke gjort – mot den stakkars gutten. Ertingen, plagingen, trakasseringen. De kalte ham for «Tullingen» fordi det var så mye han ikke visste eller fikk til. Han var ikke som andre, og han fikk unngjelde for det. Til de grader!

Mens de var samlet der på dødsleiet, var det en som undret seg om han ikke var redd for alt som ventet. «Nei, det er jeg ikke, det er bare et par-tre tak, så er det verste gjort!» kom det fra sengen. En annen spurte om han ikke var lei seg. Den syke så på dem og sa: «Nei, det er jeg ikke, for der jeg nå skal dra, vil ingen kunne kalle meg for «Tullingen» mer…»

Det var denne visen jeg sang da den losslitte og skitne menneskeskikkelsen kom sjanglende mot meg. Han stanset foran instrumentet mitt og begynte å nynne, deretter synge. Jeg var nesten ferdig med visens mange vers. «Syng den en gang til!» ba mannen. Jeg syntes det var kjekt han likte sangen, og jeg startet på nytt. Vers etter vers. Mannen kunne hvert ord. Det var tydelig at han kjente skillingsvisen meget godt, bedre enn jeg selv.

Da siste akkord var spilt, kom han meg i forkjøpet: «En gang til…? Vær så snill!» Jeg kunne ikke motså mannens ønske. Selvsagt skulle han få høre sangen en gang til. Atter en gang sang han med sine lungers fulle kraft. Med betydelig innlevelse og patos. Tårene trillet nedover kinnene. Sangen gjorde inntrykk, den betydde tydeligvis noe spesielt for ham. Han kunne hvert ord, hvert bidige ord. Og de var ikke få….

Som du sikkert har gjettet. Da sangen var ferdig, måtte jeg til pers igjen. «En gang til! Please!» Det fantes ingen andre muligheter, jeg måtte synge duett enda en gang.

Men da denne gjennomsyngingen var unnagjort, tok han sats igjen… «En gang….» Nå kom jeg ham i forkjøpet. «Jeg kan gjerne spille den en gang til, men først må du fortelle meg hvorfor du ønsker å synge akkurat denne sangen om og om igjen. Hva er det som er så spesielt med denne?» ville jeg vite.

Så kom mannens livshistorie. Han hadde ikke alltid vært uteligger. Han hadde hatt en god stilling, han hadde kone og barn, bil, hus og hytte. Men så var han blitt hektet på alkohol, og sakte, men sikkert, hadde han drukket seg fra alt han eide og hadde. Til slutt ville ikke konen ha noe mer med ham å gjøre. Så ble han kastet på dør. Nå eide han ingen ting. Kun det han gikk og stod i.

«Men hvorfor akkurat denne sangen?» prøvde jeg på nytt. Mannen så tomt foran seg, blikket røpet at han for en stakket stund ikke var helt til stede. Han ble litt fjern, som om han så noe som jeg ikke så… Tårene spratt, etter litt fikk han sagt det: «Fordi denne sangen pleide min mor alltid å synge for meg da jeg var liten, og den minner meg om en periode av livet da jeg hadde det godt. Uendelig godt! Men jeg var ikke klar over hvor heldig jeg var, hvor elsket jeg var.. Den som kunne fått lov til å dra tilbake i tiden og begynne på nytt derfra! Se på meg nå. Se hva livet har gjort med meg, og hva jeg har gjort med livet…!»

Så begynte han å strigråte. Han trakk seg litt unna og gråt som et barn…

Et møte som satte spor, ikke minst for den unge mannen som for litt siden, hadde sittet der i rommet, klimprende på sin gitar, en ung mann med navn John, som bodde hjemme hos en mor og far som var uendelig glad i sin sønn og stolt av ham. Et trygt og ytterst velfungerende hjem.

Jeg følte meg priviligert! Jeg visste jeg var heldig. Nå gjaldt det om å ta vare på lykken – vise de hjemme at hvor stor pris jeg satte på dem, hvor takknemlig jeg var for at jeg hadde det så godt. Jeg skjønte at denne skatten måtte jeg verne om, ta vare på. Ingen skulle få ødelegge lykken for meg. Aller minst en avhengighetsskapende tomhetsrus som kunne komme til å fortrenge alt som gjorde livet meningsfylt å leve…

La andre få vite om dette innlegget..