Med skråblikk på skole
Den veien slipper jeg å gå. Og takk for det!
Det er en stund siden jeg skrev noe om skole. Dette er jo min profesjon, det ble skolen som ble hele mitt yrkesaktive liv. Og jeg angret aldri på valget, selv om det røynet på mot slutten. Nå savner jeg ikke lærerjobben i det hele tatt, men jeg savner de gode elevrelasjonene, særlig fra den perioden der jeg hadde tid og overskudd til å yte noe ekstra. Fordi skolehverdagen var organisert slik. Rapportskriving og målstyringsdokumentasjon hørte til sjeldenhetene. Dessverre endret dette seg radikalt mot slutten, og i dag er jeg glad for at jeg ikke behøver å forholde meg til dette byråkratiske tøyset.
Jeg blar i noen utklipp jeg har tatt vare på, og jeg skjønner at jeg på ingen måte er alene om å føle på skolefrustrasjonen. Det er som lærer skrev på Facebook for en tid tilbake: «Det skal mye endring til før jeg vil anbefale læreryrket i grunnskolen til mine barn, slik det har utviklet seg i negativ retning. Jeg har hatt mange fantastiske stunder med elever og gode kolleger, men nå er yrket i ferd med å bli kvalt av endeløs dokumentasjon og målstyringshysteri i kombinasjon med labre lønnsutsikter og overstyring av det pedagogiske handlingsrom. Den faglige autonomi har vært en viktig drivkraft for meg. Om vi får en lærermanual «Sånn underviser vi her», er det slutt for mitt vedkommende.»
Det er som jeg skulle sagt det selv…
Eller som følgende lærer formulerte det: «Om flere studiepoeng er nødvendig, hvordan kan man vite at innholdet (det virkelige innholdet) i de poengene er lærerkompetanse-fremmende? Hvordan i all verden kan for eksempel en masteroppgave i fluer (for det kan man nemlig også masterfordype seg i) gi mye større kompetanse som lærer i grunnskolen? Mine 30 studiepoeng i norsk (i allmennlærerutdanningen) var for eksempel en ren videreføring av videregående skole; med fordyping i voksenlitteratur, avansert setningsanalyse og vidløftige dialektstudier – og null metodikk eller kobling til pedagogikken…»
Akk ja! Jeg er såre fornøyd med at jeg slipper å ha lærer-skoene på mer, for det som lærerne her beskriver, er og blir en blindvei. Dessverre!
Et minimalt «utdrag» av virkeligheten, John som du sikket kunne skrevet mye mer om og jeg skrevet innlegg om. Når lærerer drukner i håplløt byråkrati hva gjør ikke det med elevene. Alt kveles i endeløse krav og forventninger, og mestringsfølelsen «dør» sakte, men sikkert bort i det «uppnåelige» Alle skal ikke og kan ikke «bli noe» Jeg har en frase; «hvem skal kjøre bussen, vaske skolen, fylle på varer, osv. Hvorfor kvele framtiden inni «en boks» der noen få oporettholder en standard som alt for mange ikke mestrer hverken lærer eller elev 🙂 Ordene er mange og fine om det å hente frem det beste, men er det tilfellet egentlig?
Du har et viktig poeng, Trond. Skolen skal være et sted der de tusen blomster får blomtre. Dessverre synes dette å være mye mindre påaktet enn før. Skolen er blitt svært teoretisert, eller som du skriver, blitt til «en boks med en standard mange ikke mestrer.» Takk for ditt innspill. Jeg beklager at det tok et par dager før ditt innlegg kom på trykk. Det var fordi jeg var bortreist og ikke hadde mulighet til å aktivere svaret ditt før i dag.» mvh John