Villmannen som ble min helt!

Villmannen som ble min helt!

Fra virkeligheten  ved John Steffensen

Villmannen som ble min helt

johnsteffensen.no jubilerer – 2

900 originalskrevne innlegg merJeg møtte ham ofte da jeg var barn. Jeg kjente ham ikke, bare gjenkjente ham. Som regel hørte jeg ham lenge før jeg fikk øye på ham. Da skygget jeg straks banen og gikk over på det andre fortauet. Møtet med den lille, lett korpulente og støyende skikkelsen opplevdes ubehagelig. En kunne aldri vite hva han fant på. Vill i blikket, desperat eller desorientert. Alltid kontaktsøkende, studerte enhver han møtte. Så plutselig, uten noe forvarsel, kunne han stanse opp ved en tilfeldig forbipasserende og skjelle ham ut etter noter. Han brølte det høyeste han kunne! Ordene flommet ut av munnen hans. En blanding av norsk og tysk, mens han fektet voldsomt med armene og var svært nærgående.

Villmannen som skremte vannet av de fleste

Jeg så aldri at han slo til noen, men oppførselen var truende, ubehagelig og upassende. Stakkars den som ble utsatt for hans vrede! Da han gikk bortover gaten, kom han med stadige utbrudd, gjerne tre – fire ganger. Jeg kunne ikke med min beste vilje forstå at denne mannen skulle få lov til å oppføre seg slik. Han skremte jo vannet av de fleste, ikke minst de som aldri hadde sett ham før, samt en liten gutt som skygget banen hver gang han kom gående. Hvorfor arresterte ikke politiet ham? Hvorfor skulle han få lov til å oppføre seg slik, dag ut og dag inn…? Hvorfor var det ingen som anmeldte ham? Hvorfor ble han ikke sperret inne på en eller annen institusjon?

Spørsmålene var mange, og jeg fikk det ikke til å stemme, det var vel ikke slik en skulle oppføre seg i det offentlige rom…? Mannen burde ha satt inne, i fengsel eller på lukket avdeling, samfunnet måtte skjermes for sånne som ham. Tenkte jeg.

En dag jeg gikk tur med min far, kom villmannen gående mot oss. Han var stille og hadde ikke kommet med noe raseriutbrudd. Jeg klemte meg inn til tryggheten, den sterke pappaen min. Ville den brautende fyren brøle mot pappa også? Om litt passerte han oss uten at noe hendte. Da åpnet jeg meg for min far, fortalte hvordan mannen pleide å oppføre seg, og at han burde ha vært sperret inne. Jeg var redd ham, og jeg var ikke den eneste som var det.

Villmannen blir min helt

Så fortalte pappa noe som fikk meg til å se på den brølende og sinte mannen på en helt annen måte. I løpet av noen få setninger hadde fattern bidratt til at mannens status endret seg totalt. Fra å være et psykiatrisk, plagsomt tilfelle som representerte en fare både for seg selv og omgivelsene – ble hans status med ett endret til å bli en helt! En virkelig helt! Nå var det helt greit at han holdt på som han gjorde. Skremmende var det nok – men like fullt forståelig…

Den brølende og sinte mannen hadde blitt arrestert av Gestapo under krigen. Sammen med en del venner hadde han drevet illegalt motstandsarbeid. De unge mennene hadde motarbeidet vernemakten (tyskerne) så godt de kunne. De lagde ulovlige plakater, flygesedler, utførte mindre sabotasjer m.v. Så var han blitt arrestert. Ikke de andre. I Gestapohuset hadde de forhørt og torturert ham på grusomt vis. Tyskerne ville vite navnene på dem han hadde samarbeidet med. Men mannen røpet ikke noe – eller anga sine kamerater. Han holdt tett, dag ut og dag inn, enda han ble utsatt for den verste tortur. Påkjenningen hadde blitt så stor, at det satte varige spor i mannens sinn. For at de andre skulle gå fri, ble han selv ødelagt for livet. Gestapistenes tyske gloser hadde brent seg fast i hukommelsen. De brutale forhørsmetodene likeså. Brølingen, truslene, smertene…. Det var derfor var han blitt slik han var…. Opplevelsen hadde vært så fryktelig at han var blitt mentalt forstyrret. Når han senere – etter krigen, gikk på gaten, kunne han møte mennesker som kanskje minnet ham om torturistene – eller noe som kunne assosieres med det umenneskelige han hadde gjennomlevd.

Nå var mannen blitt en helt i mine øyne. Nå byttet jeg ikke mer fortau når jeg så ham komme, for mannen nøt min største respekt! 

Artikkelen ble første gang utgitt 16. oktober 2011 på johnsteffensen.no

La andre få vite om dette innlegget..