I 2017 er det 50 år siden Ten Sing startet opp
«Alle» stilte opp for Ten Sing
Det var mange som så potensialet i Ten Sing-konseptet og som ville være med fra starten av. Dette var næringslivsledere, firmaer og privatpersoner som ønsket å sponse gruppen, noen av dem i håp om at det kunne gi en viss reklameeffekt. Andre ga pengestøtte eller nødvendig utstyr fordi de var visjonære og ønsket å støtte opp om et ungdomsarbeid de hadde tro på. Andre fordi de var personlig kristne og ville legge forholdene til rette for det misjonsarbeid Ten Sing kunne bli. Sponsorene eller giverne sto formelig i kø, de fleste av dem var lette å be og ga rundhåndet. At Ten Sing i løpet av kort tid kom på alles lepper og fikk stor tiltrekningskraft, skyldtes ikke bare fremsynte ledere, men også det at mange ønsket å høste fruktene av det som var i emning.
De færreste skjønte hvor stort dette var
I så måte var landets første Ten Sing-gruppe i en særstilling. Det var Ten Sing Bergen som var pionerene, og det var denne gruppen som hadde noe å vise til og hadde spennende ting på gang. Dessuten var Ten Sings ansvarlige leder, Kjell Grønner (sekretær i Bergens Ynglingeforening) en uredd, energisk og inspirerende leder som gjorde inntrykk på de fleste, en person som hadde evnen til å overtale og begeistre, en karismatisk leder som visste hva han ville med Ten Sing. La gå med at han hadde tatt et og annet hvileskjær underveis, kanskje fordi han hadde vanskelig for å tro at dette ville gå helt på skinner, at giverne og sponsorene ville stå i kø for å hjelpe, og at Bergensungdommen gjorde presis det samme for å bli med i det populære koret. Jeg husker særlig en gang, før Ten Sing hadde sin første øvelse, men etter at Sing Out Deutschland hadde tent gnisten i byen, at Kjell Grønner sa til noen av oss medledere at han var i tvil om vi klarte å få til noe tilsvarende her i byen, for Ten Sing kunne neppe bli like bra som den tyske gruppen, til det hadde vi ikke nok penger, ei heller nødvendig utstyr. Grønner så for seg at de første Ten Sing-øvelsene kom til å bli stusselige saker, nesten som et antiklimaks sett i forhold til tyskernes overbevisende oppsetning.
Mange av dem som før sommerferien hadde meldt sin interesse, så trolig for seg at Ten Sing ville bli som Sing Out fra dag en. Kanskje var den store interessen bare et blaff, kanskje ville tenåringene bli skuffet når de fikk se hva vi i Ynglingeforeningen kunne stelle i stand? Da spurte Grønner oss om hva vi skulle gjøre, om vi skulle våge spranget eller om vi skulle vi legge listen lavere, eventuelt mye lavere – kanskje endatil la det bli som det var? Responsen fra medlederne kom raskt; den som intet våger intet vinner. Klart vi skulle gjøre dette, alle ville forstå at vi umulig kunne starte på samme høye nivå som de tyske ungdommene. Så ble det ikke mer snakk om det, vi fortsatte forberedelsene, og 4. september 1967 hadde Ten Sing første ordinære øvelse i Bergens Ynglingeforenings gamle festsal. Allerede da ante vi starten av noe stort, at dette til de grader hadde livets rett, og at de fremmøtte stort sett var meget tilfreds med det de fikk servert. Midt oppi dette stod Kjell Grønner med sine visjoner, sitt engasjement, sin ukuelige optimisme og utstråling. En måtte være i mental ubalanse om en ikke ble revet med av hans måte å lede på, en forbilledlig relasjonsledelse.
Gavmildheten og fellesdugnaden for Ten Sing overgikk alle forventninger
Så kom sponsorene på banen en etter en, givere som stilte opp fordi Kjell Grønner klarte å overbevise selv den største skeptiker om at Ten Sing var fremtiden, at Ten Sing ville skape store ringvirkninger innenfor den norske kirkes ungdomsarbeid. Kjell Grønner kapret flere viktige sponsorer, som f.eks. Hagstrøm musikk AS med hovedkontor i Sverige, som i utgangspunktet ble utfordret til å bidra med en forsterker og en gitar, men som like godt responderte med å si at de ville gi Ten Sing alt det musikalske utstyret de trengte. Det var bare å skrive en ønskeliste, så skulle Hagstrøm musikk stille opp og gi oss utstyret gratis. Videre gjaldt det den store spesiallagete kor-tribunen som møbelprodusenten Skeie kunne lage, og der fabrikkeieren selv like godt spanderte hele gildet. Ten Sing fikk ikke betale noe som helst for den store tribunen. Flere sponsorer kom på banen, enten ved å gi gratis eller svært rimelig utstyr, som f.eks. spesialsydde dresser, kjoler og skjorter til kormedlemmene og orkesteret, eller arbeidsklær til teknisk stab. Betydelige rabatter på lysanlegg og diverse transport-tjenester. Også lokale medie-aktører tilbød sin gratishjelp; Bergens Tidende, fotografer, trykkerier, reklametegnere og
reklamebyrå. Endatil Sjøforsvaret bidro. De transporterte Ten Sing gratis fra Bergen til Stavanger og hjem igjen, mot at de to fregattene kunne øve litt underveis. Gavmildheten og fellesdugnaden for at Ten Sing skulle lykkes, var enorm, mye større og mer imponerende enn de fleste av oss evnet å se den gangen det hele sto på. Vi kunne like gjerne ha sagt; du tror det ikke før du får se det, for entusiasmen og viljen til å spille på lag med det nye ungdomskonseptet overgikk alle forventninger. Endatil Kjell Grønner måtte flere ganger innrømme at responsen var betydelig bedre enn også han hadde våget å håpe på. Likevel… ingen ting kom av seg selv rekende på en fjøl. Det var en person som ledet an og som tente gnisten, som fikk folk til å stille opp med det de hadde av så vel utstyr som talenter. Det var primus motor Kjell Grønner, Ten Sing-bevegelsens far. Men det var også en annen som bidro med sitt, og som gjennom Ten Sing skapte en vekkelse i Norge som knapt noen hadde sett på mange årtier, nemlig Vår Herre som sørget for at Ten Sing fikk det de trengte – og vel så det…