Hundeliv
Om schäferes intelligens – og litt til…
Hunden er menneskets beste venn, sier ordtaket. Og jeg tror på det. Alle som har hatt et forhold til en hund, vet at det kan knyttes sterke bånd som går begge veier. Ikke bare bryr hundens herre seg om sin firbeinte venn, men hengivenheten, oppmerksomheten og oppofrelsen går minst like mye andre veien. En hund er en trofast følgesvenn. Alltid! I hvert fall for den som er snill med sin lille firbeinte venn.
Diskusjonen har alltid gått høyt om hvilke hunder som er de mest intelligente. Schäfer-eiere vil påstå at ingen andre raser kommer opp mot denne med tanke på IQ. Eieren kan skryte av at han kan få hunden til å gjøre det meste, og at han har full kontroll med dyret til enhver tid. Lydig som en hund, lyder ordtaket, og det er ikke umulig at nettopp schäferen kan ha vært opphav til dette.
Afghanere hører til de mest intelligente hundene på planeten. Men er de det? Hvem vil forresten legge seg ut med en skråsikker hundeeier…?
Selv hadde vi en gang en afghansk mynde. De fleste som kan skryte av å ha en slik følgesvenn, mener at afghanere hører til de mest intelligente hunder på planeten. Det vises bl.a. til faraoenes hunder for tusener av år siden (som også var afghanske mynder) og som ble lært opp til mangt og mye, endatil til å servere ved bordene. Ikke vet jeg hvem som har dokumentert at dette faktisk fant sted, men det blir i hvert fall hevdet. En legger seg ikke ut med en hundeeier som er overbevist om at hans eller hennes hund er spesielt begavet…
«Vinci» het vår mynde, uhyre elegant og oppsiktsvekkende i all sin fremferd. Men akk… svært så sta! Han oppførte seg på ingen måte som en schäfer, vi kunne ikke en gang slippe ham løs. «Vinci» måtte alltid være i bånd, for han var ikke noe pålitelig papir. Og det var dette som ga grunnlag for myten om at afghanere er spesielt intelligente hunder. Afghanske mynder lystrer nemlig ikke blindt sin herre, for en «affe» har evnen til å veie for og imot, vurdere hvorvidt kommandoen har noen hensikt eller ikke. Afghanske mynder er ikke spesielt lydige hunder, de gjør helst det som er hensiktsmessig i øyeblikket. Om vår mynde en sjelden gang stakk av, og var på ville veier, og vi skimtet ham i det fjerne, kunne vi se hvordan afghaneren foretok sine overveielser, han vurderte for og imot: Hadde det noen hensikt å komme tilbake til han som stod der og brølte, lokket og kalte… eller var det mer hensiktsmessig å fortsette på egen hånd, etter den hunden han for litt siden hadde sett like foran seg? Så stod mynden der og veiet for og imot, snudde hodet til begge sider – nølte… tenkte…. vurderte…. brukte sin intelligens.
Den lille valpen er i ferd med å bli en god vakthund. Men har vi lært ham det…?
Slik var det med afghanske mynder, og oppførselen bidro til at hunderasen ble geniforklart av sine eiere, til motsetning fra schäfere som «affe»-eierne mente ikke hadde noen selvstendige tanker, men bare lystret på kommando noe som var innlært, som en hvilken som helst dressert apekatt.
Akk ja… Jeg vet sannelig ikke hvem av dem som hadde rett. Jeg vet bare at hunder har evnen til å forundre folk flest. Kall det gjerne intelligens – eller lydighet…. Hunder har en egen evne til å forstå – intuitivt. Ikke bare det de har lært gjennom Pavlovs betinging, men de senser, føler og handler når noe sier dem at de må…
Som lille Kompis, vår sheltievalp, som også senser og varsler om enhver hendelse som ikke er sånn som det pleier å være. Da gir den beskjed: En seilbåt, en sau på feil side av gjerdet, en ukjent lyd fra en maskin, et menneske langt unna… Umiddelbart varsler Kompis, og vi får en påminnelse om at den lille valpen allerede er i ferd med å bli en god vakthund.
Men har vi lært ham det? Nei, ikke et sekund. For sånt fins programmert i ham. I genene. Men er det intelligens?