Fryktet at vi kom til å miste Kompis

Kompis ble trolig rammet av et hissig hundevirus som gjorde ham alvorlig syk. Www. Johnsteffensen. No

 Hundeliv          

Dette er Kompis (34 måneder gammel)   Egentlig navn: Hesa Joker   Vekt da bildet ble tatt: Ca 10,5 kg   Rase: Shetland sheepdog   Oppdretter: Tunmark Shelties (Norunn J. Morvik, 5200 Os)

Kompis har vært svært syk

Fryktet at vi kom til å miste Kompis

Tre ganger måtte kompis få væsketilførsel hos veterinær. I tretten dager nektet kompis å drikke, matlysten var også skral. Her får kompis "drypp" hos dyrlegen. Foto: john steffensen
Tre ganger måtte kompis få væsketilførsel hos veterinær. I tretten dager nektet kompis å drikke, matlysten var også skral. Her får kompis «drypp» hos dyrlegen. Foto: john steffensen

Solskinnshistoriene om vår Shetland sheepdog, Kompis, er mange. Jeg har delt en rekke av artighetene og gledesstundene som den firbeinte har gitt oss. Kompis er nå voksen, og snart fyller han tre år. Det er ufattelig at hunden vår allerede er blitt så gammel, for årene har fløyet av sted…

Men å holde kjæledyr har også sin pris, ting som skjer, og som ikke er like artig, som når hunden blir syk. Og det har Kompis vært nå, skikkelig syk. Flere ganger fryktet vi at vi kom til å miste ham, og at dette ville bli siste reis. Trolig var det det beryktede coronaviruset som satte ham helt ut. Det meste gikk skeis, han kastet opp absolutt alt han spiste og drakk, og det som kom ut den andre veien, var suppetynt. Kompis var tydelig preget av mage/tarm-infeksjonen, han var avkreftet og verken spiste eller drakk noe som helst frivillig. I tretten dager(!) nektet han å ta til seg en eneste dråpe vann frivillig. Han snudde seg bort og viste tydelig at vann og mat bød ham i mot. 

Den lille kroppen assosierte sikkert at det å drikke var forbundet med betydelig ubehag fordi alt han drakk kom i retur etter noen sekunder. Kompis var svært syk, hardt rammet av det som trolig var det hissige hundeviruset som smitter når et dyr kommer i kontakt med et annet sykt dyrs avføring – eller er i nærkontakt med smittebærende dyr.

Intet levende vesen kan overleve lenge uten væskeinntak, og det var umulig å forklare for Kompis at han var nødt til å drikke. Dermed måtte han mates med tvang, det samme ble gjort med alt flytende. Tre ganger fikk han drypp, dvs. væsketilførsel, hos veterinær. Ellers fulgte vi opp med å sprøyte væske i munnviken hans samtidig som vi strøk ham på halsen for at svelgerefleksen skulle aktiveres. Noen milliliter væske hver gang, mange ganger om dagen. Et slitsomt og tidkrevende regime, men absolutt nødvendig om vi skulle ha sjanse til å redde kjæledyret vårt. Kompis var for så vidt samarbeidsvillig, han protesterte bare litt av og til, men stort sett gikk det bra å tvinge i ham vann, sukkeroppløsning eller vismutmikstur. Elektrolyttnivået ble målt jevnlig, og vi klarte langt på vei å holde elektrolyttene innenfor akseptable verdier. Men uten væskeinntak, dvs. drypp hos veterinær, er det ikke sikkert at dette hadde endt bra. Kompis var alvorlig syk, han orket ingen ting og sto og stirret i tomme luften med et utrolig trist uttrykk i øynene. Men selv om han var klein, og bare var en skygge av seg selv, var det som om han forsto at vi ville ham vel, at alt vi foretok oss var godt ment, tiltak som skulle hjelpe ham til å overvinne sykdommen som hadde rammet så hardt. 

Når et levende vesen ikke får i seg væske – eller klarer å beholde denne, er det fare på ferde. Et dyr som ikke drikker frivillig, er sykt, og det tar ikke lang tid før nyrene kan få seg en smell eller bli ødelagt. Derfor dyret ha væske, og det som ikke blir inntatt frivillig, må skje med tvang, blant annet… Tre ganger var vi hos dyrlege med ham, og alle gangene fikk han væsketilførsel intravenøst. Jeg passet selv på ham de 70-80 minuttene prosessen varte hver gang. Hadde han ikke fått væsketilførsel på denne måten, ville Kompis trolig ha vært ute av livet nå. I tillegg til væsketilførsel hos veterinær, måtte vi altså tvinge i ham væske med en sprøyte. Ikke bare vann, men sukkeroppløsning og/eller vismutmikstur som vi hadde kjøpt hos veterinæren. Elektrolyttbalansen måtte opprettholdes, og derfor kunne han ikke bare få vann hele tiden. Følgende sukkeroppløsning ble valgt etter oppdretters anvisning: 1/2 liter kokt vann + 1 1/2 teskje sukker + 3 klyper salt.

19. desember 2015 skrev jeg følgende dagboknotat om Kompis:

«I dag er det 12 dager siden Kompis har drukket frivillig, uansett hvor mye list og lempe vi bruker. Det er vondt å oppleve, for vi unner selvsagt Kompis alt godt, vi vil jo ikke at han skal lide. Hvis det er coronaviruset som har rammet ham, hører fullstendig appetittmangel med til sykdomsbildet. Hunden blir anorektisk og deprimert, og omtrent slik er det med Kompis nå; han har i dagevis vært svært lei seg, i tillegg til at han unngår å ta til seg vått og tørt. Lyspunktet er at han nå spiser litt. Vi har gitt ham kylling og kyllingkraft, og vi har kokt okse bibringe (kjøtt som ikke inneholder salt, men som er beinet). Bibringe (med bein) som etter henimot to timers koking (eller til beinet har løsnet fra kjøttet) gir mye næringsrik, usaltet kraft som kan brukes til å dynke maten med, f.eks. makaroni. Kompis liker denne makraroni/kjøtt/kjøttkraftmiksen svært godt, og han spiser rubbel og bit, skålen blir slikket ren. Under et slikt måltid får Kompis i seg væske og elektrolytter, selv om han fremdeles nekter plent å drikke fra vannskålen sin. Væsken han får i seg er ikke salt, og det er viktig all den tid han ikke drikker selv, må vi være ekstra varsomme med saltinntaket. Litt salt skal Kompis ha (jfr. sukkeroppløsningen ovenfor), men kjøttet må ikke være salt, derfor har vi gitt ham okse bibringe. Det aller beste hadde vært å koke bein fra okse og brukt kraften av dette i maten, men da må en til slakteren hvis en skal få tak i oksebein. Hos vår Meny-forhandler var bibringe det nærmeste vi kom, men dette gjorde susen; Kompis likte måltidet (særlig med makaroni) godt. Han hatet derimot Hill’s i/d Gastrointestinal Health som var veterinærens eneste forslag (dvs. skånekost/diettmat i relativt dyre bokser og/eller tørrfor).

Det hører med til historien at veterinæren tjente godt på Kompis’ sykdom, henimot 9 000 kroner. Heldigvis er Kompis forsikret, men vi må likevel betale flere tusenlapper i egenandel. Hunden er nå helt frisk igjen, og dersom det var det hissige coronaviruset som satte ham så kraftig tilbake (en diagnose som for øvrig aldri ble dokumentert), er Kompis (i følge det vi har lest) trolig blitt immun mot sykdommen. Det er jo en trøst….» 

I dag spiser og drikker Kompis normalt – og har for lengst funnet igjen den glade farten. Han er en livat, sunn, frisk og svært kosete hund, han er slik han alltid har pleid å være. Og takk for det… 🙂 

Les også: Vår Shetland sheepdog fra starten av

 

La andre få vite om dette innlegget..

2 Comments on “Fryktet at vi kom til å miste Kompis”

  1. Så bra at det endte godt! Er så trist når dyr blir syke og det er risiko for at de ikke klarer seg! Kompis er heldig som har eiere som tar ekstra godt vare på han, og som hjalp han å bli frisk

    1. Ja, Andrea Charlotte, det var godt at det endte bra. Det var tøft mens det sto på, men vi ga aldri opp. Det er hjerteskjærende når et dyr lider. Men selv om dyret ikke kan snakke som oss mennesker, forstår det likevel at vi vil det vel. Kompis var i hvert fall veldig tålmodig og imøtekommende, selv om han egentlig ikke visste sitt eget beste. Men det gjelder å stå på, og aldri gi opp. Takk for din kommentar. 🙂

Comments are closed.