God bedring! Den som lever, får se…
De to damene var lattermilde og hadde en stor porsjon selvironi. Eller galgenhumor… De var ikke venninner, men hadde noe til felles som bandt dem sammen; de hadde uhelbredelig kreft og visste at de ikke hadde lenge igjen å leve. På radio fortalte de om hvilke utfordringer sykdommen kunne by på, ikke minst for omgivelsene, mennesker de møtte, folk som kjente dem. For hva var det en kunne si når en ønsket dem vel? God bedring, dugde liksom ikke. Sånt ble feil, syntes de begge. De visste at utsagnet var godt ment, men det var likevel et håpløst uttrykk, for det var akkurat som med deres livsperspektiv, det var håpløst det også. Oppgitt av legene og med et timeglass som var i ferd med å renne ut.
Men hva kunne en så si, om en skulle komme godt fra det som en velmenende venn, nabo eller kollega? Den ene av damene kom med følgende forslag: «Jeg ønsker deg alt godt, så godt som du kan ha det!» Slikt ga mening, og det ble ikke feil – eller dumt.
Den andre damen fortalte at hun var en svært nysgjerrig og utålmodig person. Noen dager i forveien hadde en venn av henne sagt at han hadde en liten overraskelse til henne, men ikke nå – om en times tid. Men damen kunne ikke vente. Nysgjerrigheten var påtakelig, og hun tryglet og ba: «Nei, si det nå, med en gang… hva er overraskelsen?» Vennen svarte umiddelbart: «Den som lever, får se..!» I samme øyeblikk så hun at han kunne han ha bitt av seg tungen, for plutselig ble han var hva han hadde sagt med tanke på hennes livssituasjon. Men den kreftsyke syntes utsagnet var både morsomt og befriende, og hun fikk seg en hjertelig latter, for dette var så godt sagt – og betimelig.
Den som lever får se… Dette gjelder vel for alle mennesker, enten man er dødssyk eller frisk og oppegående. For ingen av oss har noen garanti for hvor lenge livet varer. Noen kommer. Noen går. Noen dør i livets vår…
Den som lever får se…
Les også: På dødsleiet