Enda en plantetabbe…
#hagedagbok #snakkomhage #johnshagedagbok
Mange steder på kloden sliter man med voldsom hete og tørke. Vannstanden synker og enorme jordbruksområder visner på rot. Et resultat av en planet i ubalanse, et økosystem i krise, mener mange. Hjemme hos meg er det ikke mangel på vann eller ekstremvarme som er problemet. Hos meg er det motsatt; store vannmengder og forholdsvis kjølig.
Selv om vi har hatt enkeltdager der det ikke har bøttet ned, har oppholdet mellom bygene ikke vært nok til å stanse den forråtningsprosessen som ubønnhørlig for lengst har startet opp. Potetåkeren som i fjor var et syn for guder, frodig og flott, har i år vært et skikkelig bedrøvelig skue. Soppangrepet lot seg ikke stanse, og til slutt orket jeg ikke å se mer på elendigheten. Nå er mesteparten av potetriset historie enda plantene ikke har blomstret. Riset visnet av seg selv, og det som var igjen, ble klippet og møysommelig ryddet unna og lagt i en forseglet plastsekk.
Samtidig gikk mine tanker til våre forfedre som for 100 år siden var totalt avhengig av at potethøsten ikke slo feil. Lite poteter betydde smalhans og hungersnød. Slik var det i Norge for hundre år siden. Avlingene slo feil, og de som kunne emigrere, gjorde dette i hopetall. De som ikke kunne dra, fikk håpe på det beste, at det var nok poteter til å klare seg gjennom vinteren.
Men egentlig har jeg meg selv å takke for årets elendige potethøst. At 2022 endte katastrofalt, var en kalkulert risiko. Jeg visste jo at det ikke var lurt å plante poteter på den samme teigen som året før, og at det bør gå minst tre år mellom hver gang det settes poteter på samme sted. Men jeg falt for fristelsen; fjorårets potethøst var så perfekt, og potetene så flotte, at det kunne vel ikke være så farlig med ett år til i samme åker? Det var jo ikke tegn til sykdom i fjor!
Den gang ei! Jeg vil aldri, aldri falle for fristelsen til å overprøve gode råd og sunt bondevett. Aldri mer! 2026 er allerede blinket ut; da skal jeg sette poteter igjen på denne plassen. Kjedelig er det, fordi akkurat på dette stedet er jordlaget dypest. Likevel skal jeg ikke falle for fristelsen. Jeg må finne et annet sted i 2023, 2024 og 2025. Men SÅ… kanskje kan potetlykken smile til meg igjen i 2026. I år ble det skikkelig potetris til egen bak!
Klikk på Johns hagedagbok for mer.
Foto øverst på siden: John Steffensen / johnsteffensen.no
