Når du leser mine to første innlegg fra et sykehjem i Bergen, kan du muligens tenke at min svigermor må ha vært «spesiell» eller «sær», at det var hennes feil at nattevakten ba henne holde kjeft da pleieren tok fra henne alarmen, eller at personalet lukket døren til rommet hennes og lot henne skrike så mye hun bare orket uten å gå inn til henne for å se om hun trengte hjelp. Om du tenker slik, kan jeg forsikre at du er helt «på vidden» som vi sier her i Bergen.
Det var såvisst ikke hennes «feil». Svigermor var verdens beste svigermor. Hun var en flott dame, en kvinne som alle respekterte. Hun var, da hun ikke var avhengig av andres hjelp, til enhver tid ren, pen og velstelt, og hun var ærlig og redelig. Hun sa alltid sin mening, og ingen trengte å tvile på hvor de hadde henne. Like til det siste gjorde hun sitt beste for å være den flotte kvinnen hun var. Hun var opptatt av at det skulle være rent og ryddig rundt henne, og det var viktig for henne at alle hadde det godt. Hun stod alltid på tilbudssiden og viste betydelig omsorg for alle, ikke minst barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn.
Ung sjel i gammel kropp
Jeg er helt sikker på at svigermor inni seg var den samme som hun alltid hadde vært, selv da kroppen etter hvert satte åpenbare begrensninger for hva hun kunne mestre selv. Hun var med sine fulle fem hele tiden, og personligheten var den samme. Kanskje bodde det et sted inni henne en meget livserfaren tjueåring…? Hun var helt enkelt den hun alltid hadde vært!
Så også når hun ble 100% pleietrengende etter en stor hjerneblødning. Hun var klar og orientert, men kroppen fungerte ikke lenger som før. Likevel forventet hun at omverdenen skulle fortsette med å behandle henne som den hun var, møte henne med respekt og verdighet på samme måte som hun selv alltid hadde vært overfor andre. Hun var ikke «en sånn en» som sykepleier så nedlatende betegnet henne mens hun selv lå ved siden av og hørte hva som ble sagt. Hun var såvisst ingen «kjerring», slik som nattevakten så nedlatende karakteriserte henne. Nei, hun var slik hun alltid hadde vært! Hun var en ung sjel i en gammel, skrøpelig kropp, med lemmer som ikke fungerte som før.
Da hun da ble 100% pleietrengende, og trengte hjelp til absolutt alt, fra tannpuss til det å børste håret, gå på do, dusje, kle på seg, bevege seg omkring, osv., så er det vanvittig respektløst og utrolig provoserende at pleiere på sykehjemmet til stadighet møtte henne med at de ikke hadde «tid til å hjelpe», eller svarte «du har bleie, du kan tisse i den» (se neste innlegg). Ikke et eneste normalt, oppegående menneske ville ha akseptert å bli møtt på en slik måte, bli vist så liten respekt, så lite empati, så lite verdighet. Verken du eller jeg hadde funnet oss i å tisse i en bleie, eller gått rundt med klissvåte, kalde bleier i timevis…
Stakkars svigermor som var prisgitt et sånt regime! Prøv å sette deg inn i hennes fortvilte situasjon. Tenk over hva artikkelserien forteller om elendige holdninger, respektløshet, tankeløshet og uverdighet. Denne gangen var det heldigvis ikke deg det gjaldt. Men kanskje kommer din tur også. Om litt… Du behøver ikke være 88 år gammel hvis eller når det skjer. Det fins faktisk også en rekke unge mennesker som må bo på sykehjem, f.eks. trafikkskadde som dag ut og dag inn må bo på institusjon sammen med eldre og ofte senile mennesker, fordi det ikke finnes noe pleietilbud på hjemstedet som er tilpasset aldersgruppen.
Ingen av oss aksepterer å bli behandlet på en så respektløs og nedlatende måte som denne sykehjemsrapporten vil dokumentere. For å si med Arnulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Gjør du det… egentlig…?