Jeg ønsker en forklaring på hvorfor Politiet aldri besvarte mine anrop søndag 24. januar 2016
Det har gått ni* dager… Politiet har ennå ikke svart
For over en uke siden fortalte jeg om en nifs opplevelse da jeg og hunden var sekunder fra å bli rammet av et større steinsprang. Hadde jeg vært seks sekunder senere ute, og hadde jeg gått noe lenger til høyre i veibanen, ville de store steinene ha truffet oss begge. En ekkel opplevelse som satte sine spor.
Men historien slutter ikke der. Da jeg hadde fått summet meg, og den store skjelven hadde lagt seg, prøvde jeg å kontakte Politiet tre ganger. I henimot seks minutter holdt jeg på. Ingen av anropene ble besvart, noe som både sjokkerte og irriterte meg. Jeg ville at rette vedkommende skulle se nærmere på fjellsiden der steinene hadde løsnet fra 7-8 meters høyde, og at det eventuelt ble satt opp en sperring, eller at en geolog kunne vurdere steinspranget. Politiet svarte imidlertid aldri på mine oppringninger, så da sendte jeg mail i stedet. Til nå har det blitt tre mailer(!) med spørsmål om hvorfor Politiet aldri svarte på telefonen. En av disse mailene har Bergen kommune sendt, men Politiet har ikke tatt seg bryet med å svare, noe som er lite tillitsvekkende og skuffende, for ikke å si utrolig “sløvt”. Bergen kommune fikk dessuten, av undertegnede, en skriftlig melding om raset, og etter en uke mottok jeg svar fra dem. Veien er kommunal, og Bergen kommune har plikt til å sørge for at den er farbar, jfr. Veglova § 9,3. ledd.
Jeg har i helgen registrert at det har gått enda flere steinsprang/ras fra nevnte fjellvegg. Nå fins det et billass(!) med steiner i veikanten, steiner som har ramlet ned etter at jeg passerte der for over en uke siden. Den største av de nye steinene veier trolig et sted mellom 300 og 500 kilo! Ett er i hvert fall sikkert, neste gang ringer jeg 112 for Politiets 02800 duger ikke – ei heller mail.
Jeg lurer på om Politiet hadde akseptert tilsvarende sendrektighet motsatt vei, f.eks. hvis jeg lot være å svare på Politiets muntlige og skriftlige henvendelser til meg. Det er jeg rimelig sikker på at Politiet aldri ville ha godtatt. På samme måte aksepterer heller ikke jeg at Politiet unnlater å svare på henvendelser.
Denne saken vekker assosiasjoner til en velkjent vandrehistorie om norsk politi. Om den er sann, vites ikke, men det skulle ikke forundre meg om historien er det:
Bjørn fra Hosle i Bærum var på vei for å legge seg da hans kone sa han hadde glemt å slå av lyset i garasjen. Garasjen lå i tilknytning til huset, og Bjørn åpnet bakdøren for å gå og slukke. Da oppdaget han at det var folk der inne som holdt på å forsyne seg av hans ting.
Han ringte Politiet som spurte om noen hadde kommet seg inn i huset. Han sa nei. Politiet svarte at alle politibilene var opptatt og rådet ham derfor til å låse alle dører, så skulle de sende en bil når det ble noen ledig.
«OK», sa Bjørn, la på røret og telte til tretti. Så ringte han Politiet igjen.
«Hei, jeg ringte nettopp om at det var noen som stjal ting fra min garasje. Nå behøver dere ikke komme, for jeg har skutt dem».
Så la han på.
I løpet av få minutter var seks politibiler, et helikopter, en brannbil og to ambulanser på plass. De tok tyvene på fersk gjerning.
En av politimennene gikk bort til Bjørn og sa: «Jeg synes du sa at du hadde skutt dem?»
Bjørn svarte: «Og jeg synes du sa at dere ikke hadde noen ledige biler…?»
PS: For kommunale veier som hører inn under Bergen kommune, skal kommunens vaktsentral kontaktes. I ettertid har jeg fått vite at deres telefonnummer er 55 56 78 15. Vaktsentralen tar så direkte kontakt med Trafikketaten som setter i verk strakstiltak. Så nå vet vi (du) det!
*) OPPDATERING: Først 22. februar 2016 fikk jeg svar fra Politiet, dvs. nesten en måned(!) etter hendelsen, og etter at jeg hadde ringt til dem flere ganger, samt sendt tre purremailer. Jeg vil senere komme tilbake til visepolitimesteren i Hordaland politidistrikt sitt oppsiktsvekkende svar.
Les også: Det var ikke min tur i dag