Om konspirasjon.
Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash
I følge Store norske leksikon er konspirasjonsteori «en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden, skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen skjulte agenda».
Konspirasjonsteorier er ikke noe nytt fenomen. Jeg støtte på enkelte slike i oppveksten, men selv da jeg var i min mest påvirkelige alder, trodde jeg ikke på dem. Men jeg kjente flere som gjorde det…
Ballasten viktig
Så hvorfor lot jeg meg ikke overbevise eller overtale? Jeg tror det hadde noe med at jeg hadde en noe informasjon basert på fakta, ispedd en sunn porsjon skepsis. Jeg tror jeg til en viss grad var forberedt, blant annet fordi jeg hadde oppegående lærere som evnet å formidle hvordan ting virkelig hang sammen ut fra historiske hendelser og/eller logiske forklaringer.
Manipulasjon
I tillegg hadde jeg foreldre som korrigerte og veiledet meg. De fortalte at jeg ikke måtte tro på alt jeg hørte, samt at en avis ikke behøvde være noe b(e)vis! Fordi et eller annet stod på trykk, trengte det ikke være sant. Det kunne være vrøvl eller direkte løgn. Kanskje hadde jeg en fordel av at mine foreldre hadde opplevd krigen der befolkningen over flere år ble pepret hodet fullt av tysk propaganda. Det fikk generasjonene før meg til å bli gode på kildekritikk og være skeptisk til usannsynligheter. Det som var for godt til å være sant, var som regel det.
Gruppepress
Verre var det hvis noen av vennene mine trodde på noe jeg selv ikke festet lit til. Da merket jeg av og til gruppepresset, for det var ikke enkelt å stå rakrygget når de rundt meg påstod noe som jeg mente måtte være feil. Akkurat her ligger en utfordring til de som lefler med konspirasjonsteorier, for skal de fornekte teorien eller teoriene, må de ikke bare forkaste sin egen overbevisning og gå på et personlig nederlag, de må også ofre et fellesskap med andre som mener det samme som dem. Å forlate et slikt fellesskap er lettere sagt enn gjort.
Aktuell lenke
Svært tankevekkende hendelse
Da jeg tok lærerskolen, fikk vi en gang se en tankevekkende film som viste hvordan filmskapere lett kan manipulere en historie eller hendelse. Det var den samme scenen som ble spilt om og om igjen, men vinklingen var forskjellig for hver gang. Først ble hendelsen bare ledsaget av en kort kommentar. Etter hvert filmet man nærmere og nærmere til vi tydelig kunne se ansiktsuttrykk og fikk høre hvordan hendelsen også rammet uskyldige. Dramatisk musikk, fortvilte rop og en kommentator som etter hvert lot seg rive med og til slutt valgte side.
Hendelsen var hele tiden den samme, men innpakningen og regien ble endret fra opptak til opptak. En utrolig lærerik film som tydelig demonstrerte hvordan nyhetsformidlere og filmskapere kan manipulere sitt publikum. Og ikke minst; hvordan en hendelse/historie påvirker oss alt etter hvilken versjon vi får servert.
