Pønkerbudskap til ettertanke
De to ungdommene med piercings både her og der, hun med knall rosafarget hår og godt synlige tatoveringer, han med en slags hanekam som ruvet godt i landskapet, smatt akkurat foran meg på vei inn i matvarebutikken. De to samtalte høyt. Jeg overhørte hans bombastiske utsagn: «Kristendommen er en ond religion!» Hun samtykket umiddelbart. De var skjønt enige om dette. Litt senere traff jeg på dem igjen, denne gangen vandrende langs en reol i butikken. Hun sa: «Jeg vet ikke om noen religion som er så ondskapsfull som kristendommen!» Han var enig. Kristendommen var åpenbart verstingen. Jeg hadde lyst å spørre hvorfor de var så negative overfor den kristne lære, men lot det være. Regnet ikke med at det hadde noen hensikt å få dem til å endre syn der og da… Skjønt en kunne vel aldri vite.
Jeg har tenkt litt på disse to unge som hadde en så klar formening om hvor grusom kristendommen er. Det første som slår meg er at de neppe kan ha førstehånds kjennskap til hva Jesus egentlig forkynte, for det er jo ham; Kristus, som er kristendommens grunnlegger. La gå med at Bibelen har beretninger om hendelser som på ingen måte bare har vært milde og vennlige. I det Gamle testamente kan vi lese en del slike beretninger, men det var ikke bare Guds eget folk som fór skånselløst frem. Det fantes også mange andre folkeslag som gikk hardt og brutalt til verks, og som israelittene og andre folkeslag i området, var nødt til å forholde seg til enten de ville det eller ei. Men de som kaller seg kristne, er de som tror på Jesus Kristus som Herre og frelser, de som prøver å etterleve det som Mesteren selv forkynte. I hvert fall er det det som er meningen. Tar en i betraktning Jesu egne ord og befalinger, så rimer de to pønkernes utsagn dårlig med dette. De røpet mer fordommer enn faktisk kunnskap om hva kristendommen står for.
Men selv om Kristus forkynte grenseløs kjærlighet, tilgivelse, omsorg og forsoning, så har det alltid vært kristne som har seilt under falsk flagg, som har begått grusomheter og onde handlinger i Herrens navn. Men det kan ikke Mesteren selv klandres for. Det var ikke slik han ville at hans etterfølgere skulle gå frem. Kristendommen er på ingen måte noen ond religion, snarere tvertimot. Det er budskapet om å vende det andre kinn til når noen slår en på det første – og det er budet om at en skal være mot andre som en ønsker at andre skal være mot en selv, osv. osv. Men de som kaller seg kristne, er ikke alltid ekte og sanne målbærere av Mesterens budskap. Det er ikke bare politikere som ikke klarer å holde sin sti ren, og som trår feil. Den slags er menneskelig, og gjelder for det store flertall av jordens skapninger. Men kristne som ikke klarer å leve etter budskapet de forkynner, bidrar selv til at fallhøyden blir stor. Det ligger en forventning om at de kristne bør kunne og vite bedre, i tillegg til at enkelte av dem nærmest regner seg selv som prektigere enn andre. Hvis disse da svikter – og ikke lever i overensstemmelse med kjærlighetsbudet de selv forkynner, eller den kristne tro, moral og etikk, så vil andre som ikke deler de kristnes livssyn, dømme dem ut fra deres svik og utilstrekkelighet. Dermed blir de kristne svært så dårlige ambassadører for Mesterens lære. I så fall kan en sitte igjen med et forkvaklet inntrykk av hva kristendommen går ut på. Hvis en derimot hadde gått til Skriften, og sett hva Mesteren selv forkynte, lærte og etterlevde, så kan ingen som er med sine fulle fem, kunne hevde – og for den saks skyld bli trodd på, at kristendommen er verdens ondeste religion. For det er den så avgjort ikke!