Helt fra jeg var liten lærte jeg at det var viktig, riktig og god folkeskikk å ta hensyn til andre, at en ikke skulle brøyte seg frem, bruke spisse albuer, holde andre nede. Jeg fikk det inn med morsmelken og hadde ingen motforestillinger, jeg skulle være mot andre som jeg ville at andre skulle være mot meg.
Verden er dessverre ikke slik at alle ønsker en vel…
Det er selvsagt ikke galt å ta hensyn, det å ta et skritt til side for at andre skal kunne slippe til, det å dele plassen med andre – og i noen tilfeller overlate arenaen til sine medmennesker. Men hvis denne måten å opptre på blir selvutslettende, slik at en selv blir usynlig eller utvisket, har denne høflige, oppmerksomme og grenseløse generøsitet gått litt vel langt, for da skapes det fort rom for andres ego.
Er det noe mange mennesker er ganske gode til, så er det nettopp å være seg selv nærmest, når det kommer til stykket… En kan ha mange visjoner, en kan bli oppfattet som utrolig snill, svært imøtekommende og uendelig god, så vennlig og grei at ingen kan forestille seg at denne personen kan gjøre noen noe vondt. “Han er så snill at en kan ta ham inn på øyet”, sies det gjerne.
Men livet har lært meg at mange mennesker, når de blir presset eller føler seg truet, ikke sjelden åpenbarer andre og ukjente sider av seg selv. Dette gjelder selvsagt ikke for alle mennesker, og definitivt ikke for psykopater, det vil si mennesker som i egne øyne aldri gjør noen feil, og som mener at det er rett og riktig at alle andre skal bøye unna for dem, personer som aldri kan eller vil forstå at noen kan finne på å motarbeide dem, motsi dem, perfekte som de er…
Men mange oppfører seg slik at når andre tar et skritt til siden, fordi de har god oppdragelse og har lært hva høflighet er, så baner de snart vei for dem som ikke ser noen hensikt i å ta hensyn til andre, og som ikke skjønner bæret av at enkelte ikke hevder sin rett – eller vet sitt eget beste. Da skapes det rom for andres ego, en tilstand som har den leie tendens at egoet bare vokser seg sterkere og sterkere, større og større, jo mer plass andre er villig til å gi dem…
Det er en grense for alt…
Så selv om en har lært å ta hensyn og slippe andre mennesker til, så er det en grense for alt. For verden er ikke slik at alle ønsker en vel. De fleste mennesker tenker dessverre mest på seg selv når det kommer til stykket. Men å innrømme at det er nettopp slik det er, vil ingen gjøre. For et slikt rykte, en slik egosentrisk og svært lite flatterende attest, er på ingen måte positivt med tanke på livets CV.