Skolen som barnevakt
Lærerne har ikke hovedansvar for oppdragelsen
Jeg vet om lærere som kommer gråtende hjem etter endt skoledag. Jeg kjenner flere lærere som kvir seg til møtet med elevene en eller flere dager i uken, pedagoger som stanger hodet mot veggen, og som angrer på sitt yrkesvalg. Etter å ha vært lærer i nesten 40 år, er det ikke vanskelig å konstatere at den skolen jeg gikk ut av i 2014, var veldig forskjellig fra den skolen jeg startet i som nyutdannet lærer. Svært mye forandret seg i disse tiårene, en utvikling som på mange områder gikk i gal retning.
Under opprydning kom jeg over et blogginnlegg skrevet for noen år siden, der skribenten hevder noe vesentlig. Han skrev bl.a.:
«Hva er det med foreldre som bare leverer fra seg ungen sin, og som forventer at alle andre skal sørge for oppdragelsen? Hva er det med foreldre som ser på skole og idrettsklubb som barnevakt?
Les «Det fins tre ulike foreldretyper»
Det finnes et utall med arenaer der barn og ungdom oppholder seg og hvor man er 100% avhengig av at de har en viss form for ballast hjemmefra. Så som litt sosiale antenner og oppdragelse, for eksempel. Men hvorfor er så mange dårlig på dette? Hvem sin feil er det? Barnet? Foreldrene? Kan man egentlig forvente noe av et barn/en ungdom der foreldrene ikke deltar, hvor foreldre ikke følger med eller følger opp…?
Hva er det som får foreldre til å sende barn på skolen, uten å ha spist frokost eller ha med seg frokost om man må litt i bevegelse før maten glir ned? Hva er det som får foreldre til å sende barnet på skolen uten en eneste form for lunsj/matpakke? Hva er det som får foreldre til å sende ungene på skolen uten det de trenger til undervisningen – og uten å være forberedt? Hva er det som får foreldre til å la barn være oppe så sent, at det er umulig for barna å være konsentrerte dagen etter? Hva er det som gjør at foreldre synes det er greit at deres barn tar opp 50-60% av lærerens oppmerksomhet, fordi de som foreldre ikke gjør jobben sin?
Les «Stille form for omsorgssvikt»
Man kan kanskje spørre: Med hvilken rett skal disse voksne hindre at andre barn kan få den utdannelsen de har krav og rett på? Hvorfor skal vi andre som følger opp ungene våre, godta det?
Videre: Hvor gamle skal ungene bli før vi sier at vi ikke godtar oppførselen deres, og at de heller kan komme tilbake, når de har fått litt mer oppdragelse og folkeskikk?
Jeg skjønner ikke sånt jeg.
Jeg misliker kollektiv avstraffelse like mye som jeg misliker kollektiv dumskap!
Lærere og trenere har jammen meg nok å ta seg av om de ikke skal måtte stå for oppdragelsen til barna også.
PS! La meg legge til: Jeg snakker ikke om barn med spesielle behov. De vet man om, og de har man egne ordninger for.»
Foto øverst og bokstaven J: Gerd Altmann (Pixabay)