Skrivefeil og forståelse
Enlegske fokersre har bekerftet at det spliler ignen rolle hvkilen rølefekkge bavkestone i et ord har, så lenge frøtse og stise botskav er kerrkot. Teksten er lebsar slev om de arnde bokastevne kmomer huilbtertlulter! Det er frodi vi ikke leesr hevr eklent batskov, men ser odert som en hehelt.
Du klarte sikkert å forstå teksten ovenfor selv om den vrimler av skrivefeil… Det er flere grunner til at budskapet når frem, selv om skrivemåten er hinsides. Når begynnelsen og slutten av ordene har noenlunde riktig posisjon, går det stort sett greit å lese. Men feil inni ord er ikke like alvorlig. I norsk er dessuten konsonantene viktigere enn vokalene. Eksempel: «dt r hlg» (det er helg) går bra, men ikke hvis man bare skriver vokalene: «e e e».
Svært lange ord skaper også problemer og er vanskeligere å finne ut av. «Uvtnigmdeinisrinsnne» gir neppe særlig mening. Det skulle være «Undervisningsministeren». Og på en del andre språk blir det omtrent umulig å forstå budskapet hvis man ikke skriver riktig, som i thai der man oftest ikke bruker mellomrom mellom ordene i setningen.
Personer med litt livserfaring tåler imidlertid bedre forstyrrelser og feil i teksten. Det er fordi disse ikke leser bokstav for bokstav eller ord for ord. De fester blikket tre til fire steder på linjen, og dermed blir enkeltord lest gruppevis. Fordi de har lest mye før, vil de dessuten ha forventninger om hvilke ord som følger etterpå. Den tekst-erfaringen fører til at lesehastigheten øker, og effekten av feil får derfor mindre å si for forståelsen av teksten eller budskapet. N gd lsr frstr mnngn! (En god leser forstår meningen!)
Hovedbildet: John Steffensen – Bokstaven D: Gerd Altmann
