Jeg legger ved en lenke til Kari Nymos tankevekkende kronikk der hun reflekterer over årene som nå ligger foran henne, dvs. når hun en gang blir moden for et gamlehjem. Hun gir oss en viktig påminnelse: “Vi er forskjellige mennesker hele livet. Helt til vi havner på gamlehjem, da skal vi bli like. Alle har samme behov. Du har aldri valgt de du skal bo med. Kanskje er det en gammel nabo som du egentlig aldri har likt.” Men hennes institusjonsfrykt stopper ikke med det, hun har mange vektige motforestillinger mot mye av det som pådyttes beboerne. Hun sier: “Spar meg! Det blir bare trist. Selv om det er gjort i beste mening.”
Mitt ønske, hvis jeg skulle havne på institusjon, er å få være i fred! Jeg er ferdig underholdt. Jeg er ferdig aktivisert.
Konklusjonen er tydelig, og personlig tenker jeg akkurat som henne: “Mitt ønske, hvis jeg skulle havne på institusjon, er å få være i fred! Jeg er ferdig underholdt. Jeg er ferdig aktivisert. Jeg vil ha den halve skiva på rommet mitt. Og jeg vil ha den når jeg er sulten, ikke når det passer i timeplanen.” Les hele hennes kronikk her: “I beste mening”
Foto: Eberhard Grossgateiger / Unsplash – Bakgrunn til brevet: Debby Hudson / Unsplash