Da ukelønnen var 25 øre, og det tok to dager å lage ett par sko…
Serie: Del 4
Les også: Første del av «Min far, skomakeren»
Som sagt, i ungdomstiden hendte det at folk spurte om jeg en gang i fremtiden skulle overta fatterns forretning i Lille Øvregaten 13. Det var jeg helt sikker på at jeg ikke ville, for jeg hadde andre planer. Det hadde fattern også hatt i sin ungdom, men han fikk ikke noe valg. Det fikk derimot jeg, og fattern ledet an. Han la aldri noen føringer for at jeg – eller min bror for den saks skyld – skulle overta hans innarbeidede virksomhet. Fattern visste inderlig vel hva det innebar å ikke lenger kunne gå på skole og utdanne seg til revisor, slik drømmen hans var. Brått måtte han avslutte skolegangen fordi faren hadde bruk for ham i skomakerverkstedet. Fattern ønsket aldri å øve tilsvarende press overfor sine barn. Det eneste han gjentatte ganger sa, var: «Hva du enn finner på, så start aldri egen forretning. Du har aldri fri!» Og da jeg ble gift med Åse, hvis far også eide en liten bergensforretning, sa hennes far akkurat det samme. Så det ble ingen ny skomakermester i Steffensen-slekten, den epoken var over da fattern gikk bort i november 1980. Da hadde han fire dager i forveien sagt at nå ville han gi seg med butikken. Han skulle bare holde på i godt og vel en måned til… Men etter bare fire dager, var han plutselig ute av livet. Han fikk det som han ville, hans utgang skjedde raskt – uten særlig forvarsel.
Les også: «Skomakeren som satte varige spor»
Jeg ble straks tilkalt da han fikk sitt illebefinnende, og jeg hastet av gårde for å hjelpe til. Da jeg ankom huset, sto ambulansen utenfor. I det jeg skulle til å gå inn i bygningen, kom ambulansefolkene ut med tom båre. Da ante jeg hva som kom til å møte meg i femte etasje. Magefølelsen viste seg å være riktig, far var gått bort. Jeg så ham ligge på sengen, og selv om det var fattern som umiskjennelig lå der, var det likevel noe vesentlig som manglet… Det som hadde vært han, kall det gjerne sjelen, var borte. Og det var merkbart, det var liksom bare skallet som lå der i sengen. Jeg husker at jeg så opp mot taket og tenkte; enn om du ser meg nå, her jeg står? Jeg hadde lest om personer som fortalte om sine nær-døden-opplevelser, og som alle hadde opplevd at de hadde forlatt kroppen sin og sett leger, pårørende, kjente og ukjente komme styrtende til for å vekke dem til live igjen. Var det kan hende slik at fattern i samme øyeblikk kunne se meg der jeg stod og kjempet med tårene…? Jeg tror faktisk det!
Fatterns gyselige «kode»
Deretter så jeg ham for meg, der han flikket et par sko mens kunden ventet i butikken. Fattern hadde en slags «kode» som han ofte kom med når skoene var ferdig, og butikkdamen kunne komme inn på verkstedet og hente paret. «Koden» var at fattern begynte å plystre der inne på verkstedet, plystre skjærende falskt uten tilsynelatene å være det grann musikalsk, radbrekke en velkjent melodi med en grusom, høylydt, falsk plystring. Kunden i butikken hørte skomakeren som plystret så hjerteskjærende inne på verkstedet, mens butikkdamen lo litt for seg selv, mest fordi hun studerte kunden som ikke kunne skjule sin forbauselse. Dette hadde butikkdamen vært med på mange ganger før, og hun visste hva tonene betydde: Skoene ble hentet fort, for det var ille å måtte høre på de falske tonene som bare lød sterkere og sterkere fra skomakermesterens munn. Men det som ekspeditrisen – og alle vi andre som kjente fattern – visste, var at den uutholdelige, umusikalske plystringen egentlig var et utslag av fatterns musikalitet, for det er ikke enkelt med vilje å radbrekke en kjent sang slik at den blir godt gjenkjennbar i sin falske og toneløse fremføring. En må ha litt humor i hverdagen, ikke sant…?
Men tilbake til grunnen til at min far ble skomaker. Som jeg har skrevet tidligere, overtok fattern stafettpinnen etter sin far, Ingvald. Dette var ikke noen villet handling fra min fars side, for han ble bokstavelig talt pålagt å arbeide i sin fars skomakerverksted. Derfor vil jeg først fortelle litt om min farfar, Ingvald.
Ukelønn for en læregutt: 25 øre
Ingvald var fra Nord-Hordaland og ble født i 1876. Som 14-åring flyttet han til Bergen for å begynne i snekkerlære. Det var ikke enkelt å få lærlingeplass den gangen, og ofte gikk det på bekjentskaper.
Ingvald trivdes imidlertid ikke som snekker, så etter en tid skiftet han beite og begynte i lære hos en skomaker på Verftet. På den tiden, mot slutten av 1800-tallet, var det mange gutter fra landet (dvs. Bergens omegnskommuner) som kom i lære i byen. En av min bestefars kamerater, også han fra Nord-Hordaland, kom i lære hos samme mester som min farfar. Den gangen var det slik at læreguttene hadde kost og losji hos mesteren, og lønnen var ikke mye å skryte av; 25 øre i uken. For at disse 25 ørene skulle vare lengst mulig, gikk de to kameratene til Frelsesarmeen i Strømgaten, der fikk de underholdning, i tillegg til at det var godt og varmt. De syntes de fikk mye for pengene.
Læreguttene levde stort sett på matrester
Hos skomakermesteren på Verftet var maten dårlig. Læreguttene fikk som regel restene når mesterens familie hadde spist den beste maten. På verkstedet frøs guttene, og på rommet der de bodde, sto det en liten vedovn, men den fikk de ikke lov til å bruke. En dag da mesterfolkene var ute, snek kameraten til min farfar seg ut i boden og tok noen vedpinner og litt kull. Så fyrte de godt opp i ovnen på rommet sitt. De syntes de hadde det himmelsk der de satt og varmet seg ved den lille vedovnen. Men dessverre kom konen til mesteren uventet hjem og oppdaget hva læreguttene hadde tillatt seg. Dermed ble ovnen fjernet etter noen dager, og senere døde farfars kamerat av lungebetennelse.
Læreguttene ble som regel undervist av svennene. Til på begynne med handlet det mest om å gå ærend som det å levere sko og støvler til kundene. Så fikk læreguttene lære å pusse skotøyet blank og fint, og senere lage bekatråd, noe som skomakerne fortsatte å gjøre til godt over halvparten av 1900-tallet. Å lage bekatråd var ikke helt lett, men det måtte læres. Senere fikk læreguttene større og større oppgaver.
Selv om skomakerne hadde få maskiner rundt år 1900, var det nydelige sko de laget. Det aller meste ble gjort for hånd. Delene av overlæret ble oftest nåtlet på en maskin, dvs. at de ble sydd sammen. Resten var håndarbeid. Et slags hjul ble ført rundt randen av skoen. Hjulene laget små hakk, og i disse hakkene ble sålen sydd med jevne og fine sting. De laget hull med spesielle syler, såkalte tverrsyler, som måtte stikkes inn til en bestemt lengde, ellers ble hullet for stort. Hullet skulle være trangt slik at det akkurat ble plass til bustene som ble ført inn fra hver sin side. De flinkeste skomakerne kunne klare denne operasjonen på en time, mens en utrent arbeider kunne bruke tre-fire ganger så lang tid. Etter at skoen var ferdig, satt de og polerte bunnen lenge og vel slik at den skulle få den rette gule løden og bli blank og fin.
Skomakerne var glad for skofabrikkene
Den første skofabrikken i Norge startet opp i 1881. Det var Bergens Skofabrik AS. De fleste skomakerne satte pris på skofabrikkenes inntog, for fabrikkene avlastet skomakerne i betydelig grad. Prisen for håndlagede sko var såpass lav at det lønte seg bedre for skomakeren å reparere sko enn å produsere nye. Det var ikke gratis å lage sko heller, og når utgiftene til materialer var dekket, satt skomakeren ofte igjen med ca fem kroner. Da var ikke utgifter til husleie og andre kostnader tatt med. For godt og vel hundre år siden brukte en skomaker om lag to dager på å lage ett par sko. Mange skomakere arbeidet år ut og år inn på nøyaktig samme måte, de var konservative og redde for å ta i bruk arbeidsbesparende metoder.
Les også de første delene av: «Min far, skomakeren» del 1 – del 2 – del 3
Les også del 5 av Min far, skomakeren…