Hjertesmerte og tung pust.
Forandringen som fikk meg til å våkne…
Det var endringen i min fysiske tilstand som gjorde at hjerteproblemet ble oppdaget på et tidlig stadium, før et infarkt ville ha rammet meg.
Jeg ble helt sikker på at ikke alt var som det burde være, da jeg søndag 12. juni 2011 fulgte min sønn, svigerdatter og barnebarn opp til hovedveien. En strekning jeg hadde gått hundrevis av ganger uten problemer, ble med ett tung å forsere. Særlig de siste 10 meterne. Jeg fikk spreng for brystet, og det ble tungt å puste.
Jeg fortalte min kone hva som hadde hendt. Hun mente vi burde dra til lege, men jeg avslo.
To dager senere skjedde det samme igjen, denne gangen i mildere grad. Jeg spaserte cirka 200 meter på flat mark, da jeg atter en gang fikk tung pust. Dette hadde heller aldri skjedd før når jeg gikk denne strekningen. Den diffuse responsen fra brystet opplevdes ikke som hjertesmerte, selv om jeg ikke var fremmed for tanken.
Etter ytterligere to dager gikk jeg samme trasé som søndag. Nå bar jeg på to bæreposer med søppel. Resultatet lot ikke vente på seg, det opplevdes enda vondere enn sist. I tillegg skjedde det flere ganger under ”marsjen”, også i nedoverbakke. Dette hadde aldri vært noe problem tidligere. Nå begynte jeg for alvor å tenke at dette var hjertesmerte.
Jeg fortalte igjen hva som hadde hendt, og min kone ville at vi skulle dra på legevakten. Hvis ikke fikk jeg ta en Dispiril! Jeg valgte det siste. Det er godt mulig at tabletten bidro til at jeg ikke fikk noe infarkt denne eller påfølgende dag. Jeg ville teste løypen enda en gang samme kveld, men det ble blankt avvist av min kone: – Du får ikke lov… Ikke tale om! Jeg er veldig glad for at jeg gjorde som hun sa.
Men… neste morgen lurte jeg henne likevel. Jeg hadde glemt å legge to plastposer med rekeskall i søppelspannet, og mens hun fremdeles sov, listet jeg meg ut av huset og opp til hovedveien der søppelet ville bli hentet like etter. Atter en gang fikk jeg brystsmerter og ble tungpusten. Jeg måtte hvile flere ganger – både opp og ned bakken. Da jeg kom tilbake, fortalte jeg min kone hvordan utflukten hadde artet seg. Da ringte vi til fastlegen og fikk akuttime litt senere. Nå var jeg sikker i min sak; dette kunne ikke være annet enn hjertesmerte.
Jeg er svært takknemlig for at min bedre halvdel tok signalene og fikk meg til legeδ. Dessuten takker jeg fastlegen for at han ut fra klinikk (ikke ut fra tester eller lignende) la meg inn på sykehus umiddelbart. – Jeg kan ikke lukke ørene for det du sier, sa han. – Jeg mener du har typiske anginasmerter, og det må utredes. Nå!
Dermed bar det rett på sykehus.