JULEMINNE
Engler med sjel…
De var av papp, tykk papp. De strålte der de hang under stuelampen. Like over salongbordet. Tre utskårne engler i hver sine glitterlenker. Todimensjonale.
Under de tre svevde blanke julekuler. Som alltid i adventstiden.
De var en del av juleopplevelsen. Så kjær og assosiasjonsvekkende. Av utelukkende gode minner. Da mine foreldre ikke lenger var blant oss, ble pappenglene fra krigens dager en av de tingene som både min bror og jeg kunne tenke oss. Min bror vant loddtrekningen. Det gikk liksom ikke an å dele på englene heller. De hadde alltid vært tre, de kunne ikke skilles. Det ville være helligbrøde…
Min bror fortsatte å pynte med englene så lenge han levde. De vakreste og mildeste, imøtekommende, vennlige, fulle av forventning.
Jeg må innrømme at englene ikke strålte med samme glans etter hvert som jeg ble eldre. Selv om de ga gode og kjære assosiasjoner. Tidens tann hadde satt sine spor, og etter hvert måtte de også ta opp konkurransen med annet stas og fjas i julehjemmet. Likevel… ikke noe av den nymotens julepynten med alle sine elektriske og elektroniske finurligheter, kunne hamle opp med de tre pappenglene. De hadde sjel, de var tradisjonsbærere, og de proklamerte på sin egen måte julens budskap i vintermørket. “Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: “Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.”
LES OGSÅ: «Besynderlige tante Annie»