Det var stor forskjell på kakemenn.

Et juleminne fra 1950-tallet

Jeg har fortalt om ting og hendelser jeg husker godt fra den gang jeg var kjuagutt i Bergen. De siste ukene før jul sneglet seg av gårde. Det var så mye som sto på ønskelisten, og når julaften nærmet seg, var dagene ekstra lange. La gå med at butikkene hadde langåpent, men det var ikke derfor innspurten ble så dryg. Det var alle forventningene som gjorde lille meg rastløs og utålmodig. Hvor mange dager var det igjen nå, mon tro…?

De første tegn på at julen nærmet seg, var at byen ble pyntet med juletrær, julestjerner, granbar og lys. Det var som regel de samme gatedekorasjonene som hadde vært brukt tidligere år, men hva gjorde vel det? Det var jo slik det skulle være, tradisjon må vite..!

Les også «Kløverhuset slo an tonen, nå var det jul igjen…»

Som det at kakemenn kom i butikkene. Ikke på supermarkedet, for slikt eksisterte ikke, men hos bakerne og konditorene. Siden jeg bodde midt i byen, nesten ved Vågens bredd, fantes det flere brødutsalg i nabolaget, Martens, Jørgensen og Ladegaarden var alle innenfor en radius på 100 meter.

Den lille kjuagutten hadde god greie på kakemenn. Jeg husker at jeg ikke likte baker Jørgensens kakemenn. Det var to grunner til det; utseendet og smaken. Kakemennene til Jørgensens bakeri var preget av hastverk. Dekoren (hvis den kunne kalles det) var elendig utført. Hos Jørgensen lå «identiteten» i selve kakeformen. Det gikk an å se forskjell på en gris og et menneske, men dekoren, det som skulle forestille ansikt, øyne, nisselue eller klær, var bestandig like dårlig utført; hastig og lystig. Jørgensens kakemenn var ikke noe å skrive hjem om, og de opplevdes dessuten mer deigete og grovere enn andre.

Ladegaarden Dampbakeris kakemenn var bedre – og ikke minst penere. Her hadde man gjort seg mer flid, og kakemennenes utseende appellerte til så vel øyne som munn. Absolutt godkjent!

Men favoritten var baker Martens sine kakemenn. De var omtrent like fine å se på som Ladegaardens, men de var enda litt bedre, dvs. søtere i smaken. Jeg har likevel en følelse av at Martens sine kakemenn fikk et ekstra pluss fordi mitt favorittbrød fremfor noe var Martens’ langebrød. Ingen over – ingen ved siden! Og det gikk ikke an å lure meg heller, for langebrødene til Martens hadde en spesiell skorpe med et riflet mønster som ingen andre bakere hadde. Så når skivene stammet fra baker Martens, var dette toppen av lykke. Dermed ble det vel også slik at kakemennene til Martens profiterte på at den samme bakerens langebrød var så gode…

Rart er det å tenke på at så vel langebrød som kakemenn ikke lenger vekker noen vellyst, matlyst eller gode assosiasjoner hos en godt voksen mann. Kakemenn oppleves i dag som kvalmende, søte og klissete – og langebrødene deigete og tørre. Rart hvordan smaken forandrer seg… I dag er det bakverk som jeg ikke kunne fordra som barn, som er mitt førstevalg. I så måte er jeg neppe den eneste senioren som har det slik…?

Til slutt vil jeg gi Jørgensens bakeri litt oppreisning… Jørgensen produserte nemlig et erkebergensk tradisjonsbakverk, såkalte løsebrød, bedre enn noen andre. Om det går an å få kjøpt løsebrød i dag, vet jeg ikke. Men den gang, på 1950 og 60-tallet, var de små løsebrødene kjempegode. Hvilket bakverk dette var? Et slags dobbelt rundstykke formet nesten som et åttetall, uten huller i midten, og fremstilt av rug- og hvetemel. Løsebrødene var ikke like sprø som rundstykker, de var mer seige og deigete, men svært gode på smak. Jeg har likevel en følelse av at jeg neppe ville ment at løsebrød kom til å smake meg like godt i dag som for 60 år siden…