Juleminne fra 1960-tallet
Om tiden spoles tilbake til 1960, er jeg rundt 10 år gammel. Butikkene i Bergen har for lengst kledd seg i juleskrud, det fins lys, juledekorasjoner, julepynt, julenisser og juletrær over alt. Det er stemningsfullt å bevege seg rundt i byen, men når mørket faller på, gjør jeg det aldri alene. Jeg kjenner byen godt, født og oppvokst som jeg er midt i sentrum, som kjuagutt å regne. Fra gammelt av het det at en ekte bergenser skulle være født på en tinntallerken i Marken, men akkurat det ofret ikke en 10-åring en tanke. Jeg visste knapt hva en tinntallerken var, men bydelen Marken var jeg godt kjent med. Den var ikke så langt borte fra der jeg bodde.
Tekst: John Steffensen. Foto øverst: LOOPita. Bokstaven O: MR1313. Modelljernbane: Peter Wolf (alle på Pixabay).
I ukene før jul var det ekstra kjekt å vandre gatelangs. Det var butikker i nesten hvert eneste hus, og mange av dem viste seg fra sin mest innbydende side. Ingen tvil, nå var det jul. De største handlegatene stod pyntet med dekorative lyslenker, lysende stjerner, juletrær og digre «kirkeklokker» dinglende i irrgrønne granbarlenker. Stemningen var andektig. Når det var oppholdsvær, var det å gå fra butikkvindu til butikkvindu en episk, nesten euforisk opplevelse.
Enkelte butikker hadde spesielt spennende utstillinger. Noen av dem hadde nisser som både sang og beveget seg, andre hadde elektriske tog. For en liten gutt var det Märklin og Fleischmann som var mest forlokkende. I mange og lange minutter kunne jeg presse panne og nese mot butikkvinduet og drømme meg bort i en eller annen modelljernbane. Det var storveis å betrakte de små togene, husene, bilene, folkene, trærne, fjellene… og snart følte jeg en sterk trang til å kunne eie et elektrisk tog selv. I mitt hode var det Märklin som hadde de mest forseggjorde togene, selv om skinnene til Fleischmann virket mer ekte.
Så ble det Märklin på meg etter hvert. Over mange år. Flere lokomotiver, vogner og skinner. Kostbare var de, men for hver julaften og hver bursdag, økte samlingen bittelitt. Men det som var veldig annerledes med mitt togsett sammenlignet med de som fantes i juleutstillingene, var at jeg måtte pakke sammen alle skinner, tog og vogner etter hver økt. Anlegget kunne ikke stå fremme på golvet, for det måtte jo støvsuges og vaskes i blant. Da ble det sakte, men sikkert ikke like stor stas med tog likevel…
Om jeg ikke fikk alt jeg ønsket meg til jul, følte jeg at mine foreldre gjorde svært mye for å komme oss i møte. Min mor var utrolig gavmild, hun begynte på julegavene allerede i januar og lagret dem ferdig innpakket på loftet. Da julekvelden kom, nesten et år senere, hadde hun problemer med å huske hva hun hadde kjøpt. Ofte måtte hun forsikre seg om at dette virkelig var noe som hun hadde kjøpt og pakket inn, det var jo så lenge siden. Smart var det, for ikke bare unngikk hun julerushet, hun fikk også mye mer for pengene. Det var januarsalg må vite, og da var det meste en god del rimeligere enn det hadde vært like oppunder jul.
Les Engler som kom med julestemning
Ikke skjønner jeg at hun hadde råd til å kjøpe så mange – og ikke minst flotte julegaver. Hun hadde to gutter, og hun ville at vi skulle ha det så godt som overhodet mulig. Selv hadde hun hatt en svært trasig barndom, og ville for alt i verden at Gunnar og jeg ikke skulle ha det slik som hun hadde hatt det. Derfor gjorde hun sitt ytterste for at vi skulle få verdens gladeste, tryggeste og beste julefeiring. Og det klarte hun til gagns! Vi var bare ikke alltid klar over hvor heldige vi var. Men det ble vi, da vi senere i livet måtte styre penger og logistikk selv. Da hadde vi ikke våre foreldre å lene oss på. Nå måtte vi lage julekosen selv, og da forstod vi hvor mye arbeid, penger, kjærlighet, omtanke og glede som lå bak.
Men en ting har jeg alltid undret meg over… I mange av mine barndomsår var mor hjemmeværende, helt prisgitt de husholdningspengene hun fikk av far hver uke. Jeg har aldri skjønt hvordan hun klarte å få dette til å gå rundt, for julaften hjemme hos oss manglet vi aldri noe som helst. Julefeiringen var like storveis hver eneste gang. Men kanskje lå mors hemmelighet innbakt i noe hun stadig minnet oss om: En hånd som gir, blir aldri tom!
Evig eies kun det tapte!
