Tiden låner vi. Plutselig er den blitt fortid…
Dagen i dag er morgendagen du drømte om i går
«Carpe diem quam minimum credula postero». «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste.» (Horatius)
Vi tar det for gitt; det kommer en dag i morgen. Med blanke ark og fargestifter til. Slik det har det alltid vært siden vi ble født; en ny dag erstatter den som forsvant.
Øyeblikk – ubrukte og full av muligheter legges i våre hender. Vi låner tiden. Før vi vet ordet av det forvandles den til fortid. Forsvinner ut i evighetens bunnløse dyp.
Livsuret
Vi oppfører oss imidlertid som om vi har all verdens tid. Som om vi selv kan bestemme hvor lenge tilværelsen skal vare. Men ingen har tiden i sin egen hånd. Våre livsur tikker og går, men hvor lenge urverket inni oss varer, vet ingen. En dag ringer det – og da stopper uret…
Risikoprosjekt
Da jeg skulle hjerteopereres, skjønte jeg at det var et risikoprosjekt. Det kunne gå galt. Selv om legene ga meg godt håp, visste jeg at hjertet måtte stanses for at de skulle få ordnet det som var ille. Men ville legene få hjertet til å slå igjen..? Kom jeg til å våkne etter operasjonen? Moren til en kamerat døde under et tilsvarende inngrep. Nå var det jeg som skulle til pers. Med kalkulert risiko. 1% dødelighet. En av hundre…
Øyeblikk
Det er farlig å leve. En kan dø av slikt. Livets øyeblikk legger vi bak oss hele tiden. Resultatet av livet vårt blir hva vi fylte dagene med da vi hadde dem i vår hånd. Mange tomme øyeblikk går inn i fortiden, kostbare sekunder som aldri kan hentes fram igjen for å fylles…
Den siste
Derfor; lev som om hver dag var den siste. Carpe diem, som Horatius skrev. La aldri solen gå ned over din vrede! Sørg for at det gror blomster i ditt plogjerns spor! Husk at hver dag er en sjelden gave – en skinnende mulighet! Bruk dagen… fyll øyeblikkene. I dag er ikke som i går. Ikke i morgen heller…
Jeg ønsker deg en vel anvendt dag!
