Ni av ti fødselsskader skyldes menneskelig svikt
«Jeg leser statistikker over mennesker i nød, og sammenligner tallene med det som har skjedd før. Men hva hjelper det? Det hele er så fjernt. Kan ikke bry meg med alt i verden heller… Jeg har nok med mitt eget!»
Det er slik det arter seg for de fleste av oss… Vi presenteres for diverse statistikker, men vi klarer ikke å ta tallenes tale inn over oss, fordi de ikke angår oss i særlig grad – eller fordi vi har mer enn nok med vårt eget. En og annen gang sperrer vi øynene opp et lite sekund, men blar fort videre, fordi vi ikke orker å involvere oss i saken, engasjere oss i noen særlig grad. Men vi kan gjerne synes synd på… Vi er egentlig ganske gode til å synes synd på. Men takk og lov for at det ikke er oss det gjelder! Stakkars folk som har det slik – eller opplever det på denne måten…
Mange skjebner ligger godt gjemt i statistikkene, og ofte tror jeg at statistikkene ikke klarer å fange opp alle fasetter, hvordan det egentlig føles på kroppen for den eller dem som kun figurerer som et tall i tabellen. Mange tunge skjebner ligger lagret i statistikkenes grafer, søyler, tall og kommentarer. Ofte er det kun toppen av isfjellet vi ser, men vi verken gidder eller evner å involvere oss i særlig grad. Med mindre det berører oss selv på en eller annen måte…
Den siste uken har Stine Andreassens forskning om fødselsskader blitt behørig presentert i media. Undersøkelsen gjelder tidsrommet 1994 til 2008 om 278 nasjonale saker der Norsk Pasientskadeerstatning har innvilget erstatning etter fødelsskader. Flertallet av skadene dreier seg om oksygenmangel under fødselen, noe som har ført til død eller Cereberal Parese. Målet med undersøkelsen har vært å redusere antall fødselsskader – og at helsepersonell kan lære av feil som er blitt gjort.
Klinikkoverlege Per Børdahl ved Kvinneklinikken i Bergen sier i en kommentar til BA at «vi lærer av våre feil». Når det gjelder det store antall fødselsskader på barn på grunn av oksygenmangel, sier Børdahl at «dette er vi svært oppmerksomme på. Både jordmødre og leger må gjennom en omfattende opplæring i fosterovervåking.» Børdal påpeker at de ansatte også trener mye på praktiske ferdigheter ved en fødsel.
Stipendiat Stine Andreassen sier at «det er mye å lære av å se nærmere på sakene hvor hjelpen svikter!» Dette er så sant, så sant… for om du, kjære leser, skulle villedes til å tro at nu går alt så meget bedre, for en har lært av sine feil, så kan jeg forsikre om at så ikke er tilfelle. Fremdeles skjer det alt for mange fødsler der helsepersonell, leger og jordmødre ikke gjør som de burde ha gjort. Feilbehandlingen sluttet såvisst ikke i 2008, det at en tolket galt, ikke overvåket fosteret tilfredsstillende, ikke tilkalte kvalifisert personell i vanskelige situasjoner, ikke kjente sin begrensning – ikke avbrøt fødselen eller lot barnet bli forløst ved keisersnitt – noe som ville ha vært en bedre løsning, osv. osv.
Det er samme leiken fremdeles. Det verste er nok den opplevde arrogansen fra leger og andre som bombastisk uttaler at de ikke kunne ha handlet annerledes, samtidig som de vet inderlig godt at det var mye som gikk galt på grunn av menneskelig svikt, feilvurderinger og prosedyreglipp. Jeg vet om flere pårørende som har erfart legers arrogante holdning overfor det de har gjort (eller ikke gjort), som en svært provoserende ansvarsfraskrivelse, verre enn mye av det andre skremmende de opplevde, da de mistet sitt etterlengtede barn på en slik fullstendig unødvendig og dypt tragisk måte.
Som et apropos til dette, se bloggen minnehage.blogg.no