Stasjonsmester og teatersjef: To sider av samme sak.
En kjuagutts juleminne
For noen måneder siden ble jeg invitert med på den årlige modelljernbanemessen i Bergen. Den fremkalte mange barndomsminner. Her fantes alle lekene som fikk en kjuagutt til å kose seg glugg ihjel, og til å drømme seg bort…
Tankene gikk til min gode og tålmodige far som hver jul stilte sitt eneste butikkvindu til rådighet for familiens yngste. I og med at fattern bare hadde dette ene vinduet, måtte han hente frem så mange skomodeller som mulig der – omtrent alle som en…
Overfylt
Nå var det vel ikke fullt så ille, det bare føltes slik. Fattern lesset på med sko i vinduet, og det var ikke mye plass til andre ting som julepynt eller dekorasjoner – eller et selvgående Märklintog. Hos Wallendahl hadde man modelljernbane hver jul, et imponerende toganlegg med skinner på kryss og tvers, lyssignaler, tunneler, diverse lokomotiver og vogner, stasjoner, mennesker, biler, båter, fjell, vann og snø.
Togtabeller
Også mitt enkle togsett skulle funkle på tilsvarende måte – i fatterns lille skobutikk. Jeg foreslo det for ham, og han samtykket snart. Men da jeg antydet at han burde ha færre sko i vinduet, ble det verre. Skinnegangen måtte ikke føre til at antall sko ble redusert. Dermed ble kompromisser inngått, og jeg la ut den lille runde skinnesløyfen mellom vindusglasset og utstillingens bakvegg. Det var så vidt det gikk. På millimeteren. Transformatoren var det ikke plass til, den måtte stå på eget bord inne i butikken. Og på vindusruten hang jeg opp håndskrevet plakat med “Togtider”.

Aldri kø
Noen måtte styre modelltoget. Far hadde definitivt andre ting å gjøre enn å være lokfører og/eller stasjonsmester. Det hadde jeg også forresten, i hvert fall første del av dagen. Men straks skolen var unnagjort, småløp jeg opp til Lille Øvregaten for å starte toget i samsvar med togtabellen. Til min skuffelse fantes det ingen som ventet utenfor, aldri noen som stod i kø for å oppleve mitt Märklintog kjøre sin lille runde. Snart ble toget startet, og det kjørte rundt og rundt med skolisser, skokrem og skoskjeer. Helt til toget sporet av, noe det gjorde titt og ofte.
Skoene seiret
Runde etter runde, time etter time, men sjelden med noe publikum. De få som stanset opp et øyeblikk, gjorde nettopp det; et øyeblikk! Ikke for å se på toget, men for å studere skoene. Bak bakveggen kunne de kanskje skimte den lyse luggen til kjuagutten på 10-11 år som ivrig styrte toget så lenge han gadd…

Gikk lei
For han gikk fort lei da ingen stanset for å se nærmere på togvidunderet. Det som derimot stanset, var toget. Enten fordi det sporet av lengst fremme ved vindusruten, der pappa var den eneste som evnet å strekke seg langt nok – eller fordi kjuagutten lot togtider være togtider og tok fatt på andre og mer spennende prosjekter, som dukketeater i skobutikkens trange inngangsparti (også det med fatterns i beste fall betingede velsignelse), med plakat på utsiden: “Forestillingstider”. Heller ikke dette med den minste antydning til kø.
Performance
Men det var for så vidt ikke noe nytt… Den unge dukketeatersjefen hadde nemlig ikke noe manus, men tok forestillingen bokstavelig talt på strak arm – og improviserte i ett bankende kjør. For hvem…? Aner ikke, kjuagutten kunne nemlig ikke se publikum fra der han styrte sine hånddukker. En smule performance må vite, der den lille kunstneren brukte seg selv og/eller omgivelsene til å skape en situasjon, en illusjon eller en stemning. Julestemning!
Men akk… stasjonsmesteren og dukketeatersjefen led dessverre av samme skavank; ingen av dem evnet å se sitt publikum an…