Dyrefór og menneskemat til glede og besvær
Jeg hadde en nabo en gang som drev med hunder. Til glede for noen og ergrelse for andre. Hundene var snille og greie de, ingen av dem spiste verken meg eller noen av barna mine. Det var selvsagt ikke populært at han slapp hundene fri når han åpnet gatedøren. Straks var de alle steder, men når hundeieren kommanderte dem på plass, kom de styrtende til umiddelbart. Han holdt kustus på dyrene dine.
Han drev kennel må vite. Hadde trolig en kjærkommen ekstrainntekt på de flotte skapningene. Men det han tjente mest på, var kanskje distribusjon av hundemat. I alle varianter. Det ene bedre enn det andre. For dette var rene vitenskapen. Det handlet om hvor gammelt dyret var, og hvilken kroppsdel som trengte mest pleie akkurat for øyeblikket. En sekk for mage, en sekk for ben. Noe for tennene, annet for hodet. Her var intet overlatt til tilfeldighetene.
Jeg aner ikke hvor stor butikk dette var for ham, men jeg så rett som det var kunder drasse av gårde med tunge sekker og tomme lommebøker.
Her forleden kom en bekjent bort til meg. Hun hadde forstått det slik at jeg hadde begynt å trene, og at jeg var opptatt av kosthold. Etter å ha vist en viss interesse for meg og mitt, kom hun til å nevne at hun nå var begynt å selge antioksidanter som kosttilskudd, at hun selv hadde blitt forhandler av et bestemt produkt. Lite visste hun om hva jeg har referert til på denne websiden, om forskning som advarer nettopp mot antioksidanter gitt som pulver eller tabletter, at den slags faktisk kan gjøre vondt verre. Helt greit med antioksidanter i naturlig form, men kunstig fremstilt eller bearbeidet på annen måte, bør en i følge flere seriøse undersøkelser styre unna. Lite visste hun hva kostholdsspesialisten på Krokeide rehabilitering hadde poengtert under treukerskurset; nemlig at antioksidanter gitt som kosttilskudd, har null effekt og er bortkastede penger. Lite visste hun om at jeg et øyeblikk fikk en ubehagelig assosiasjon til ovennevnte hundeeier, han som tjente godt på å selge dyrefór i bokser og sekker, mat som var et “must” for at hundene i det hele tatt skulle overleve, eller forbli nettopp det de var; hunder!
For noen synes mat i naturlig form å være oppskrytt. For meg er valget ikke vanskelig i det hele tatt: Jeg foretrekker mat in natura. Mon tro om ikke generasjonene før oss klarte seg utmerket godt de også… uten alle disse kunstig fremstilte greiene….?
Ja John, du har så aldeles rett, alt vi kan få i piller og pulver som det ene eller andre, er for det meste, om ikke alltid juks! Men vi vil la oss lure til lettvinte løsninger, Nei vi må holde oss til “skikkelig” mat, frukt og grønt og “bruke huet”! Selv da, er det ikke lett å unngå all slags kjemi og ukjente (for oss) tilsetninger på matvarer. Lykke til med videre meget interesante innlegg fra deg!! TAKK !!!!! God hilsen til deg og familien din! Evelyn.
Helt enig med deg, Evelyn! “Det er ikke lett å unngå all slags kjemi og ukjente tilsettinger på matvarer” skriver du. Dette er helt sant. Vi er prisgitt mattilsynet og andre instanser i så måte. Med mindre vi produserer maten selv. Men DET går selvsagt ikke for folk flest. Heller ikke for meg! Likevel… Jeg styrer unna det som er laboratoriefremstilt. Den slags stoler jeg i hvert fall ikke på!
Takk for din fine tilbakemelding 🙂