Frikjent – TV2 drama i 10 episoder
Frikjent i uinspirert sneglefart
Hver mandag i 10 uker fremover sender TV2 den norske serien “Frikjent”, et drama hentet fra bygda Lifjord der innbyggerne er satt opp mot hverandre som følge av et drap for tjue år siden. Den “frikjente” Aksel Nilsen som etter å ha sonet ett år i fengsel før saken ble gjenopptatt, vender i første episode tilbake til Lifjord. Nilsen har nå endret navn til Borgen, men alle i Lifjord kjenner Aksel, og alle har sin mening om hvem som ikke fikk som fortjent da han slapp ut av fengsel etter bare ett års soning. Aksel er senere blitt svært rik, og etter mange år i utlandet vender han tilbake til bygda for å kjøpe hjørnesteinsbedriften der. TV-serien blir dermed en miks mellom kinesisk kapitalisme og sårbar norsk bygdeindustri. Dramaet drives frem av spillet mellom den hjemvendte rikingen og kronvitnet Tonje, samt den ulykkelige direktøren Eva – pluss Lifjords innbyggere som altså er splittet etter det fatale drapet tjue år tidligere. Manusforfattere er Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig.
Jeg har, når dette skrives, sett en og en halv episode av “Frikjent”, men nå har jeg forlatt serien for godt. Den vakre naturen i Sogn og Fjordane (opptakene er hovedsakelig gjort i Årdal og Lærdal) skaper majestetiske visuelle inntrykk. Dette er god norgesreklame, i hvert fall hvis andre nasjonaliteter gidder å følge dramaet. Fortsetter under annonsen…
Dessverre faller “Frikjent” gjennom på flere områder. Det blir nemlig et svært så stillestående drama der en dveler alt for lenge med det meste. Det blir liksom ikke noen fremdrift i handlingen, mye står på stedet hvil, omtrent like søvndyssende som Lifjordsamfunnet fremstilles. Aldri er det andre mennesker til stede under opptakene, det er liksom at folk flest er blitt bedt om å holde seg innendørs de dagene en hadde filminnspilling i bygda. Replikkvekslingen er full av halvkvedete og uinspirerte utsagn der det blir opp til seeren å gjette resten av settingen. Alt for mange sier replikkene som om de skulle vært lest rett opp fra manus, uten at man har hatt tid til å finpusse dialogen og gjøre den naturlig. Det er dessuten et salig virvar av dialekter, nesten ikke en eneste skuespiller har samme dialekt. Et konglomerat av ord og uttrykk som i seg selv også virker unaturlig. Mange av aktørene har dessuten stort sett ett eneste ansiktsuttrykk hele tiden, noe som også oppleves unaturlig og kjedelig i lengden.
Assosiasjonene til Federico Fellinis mesterverk, “Amarcord” (1973), vekkes til live hos undertegnede. Ikke fordi “Frikjent” er av samme kaliber, det er serien så avgjort ikke, men fordi en del av scenene i “Frikjent” får meg til å huske den svært morsomme “Amarcord”. Det blir unektelig tragikomisk når Aksel Borgen går i finstasen absolutt alle steder, endatil langt inn på viddene. Påkledningen er til de grader misforstått, og ikke en sjel vil tro på storyen. En vaskekte nordmann vet at det å gå gjennom myrlendt fjellområde i dress og bestesko, er hinsides. Det er her assosiasjonen til “Amarcord” vekkes til live, kvinnen på det lille italienske tettstedet som i filmen alltid spaserer rundt i åletrange miniskjørt og selskapssko med spikertynne, høye hæler, uansett årstid, vær- og føreforhold. Og i Fellinis film fins det også en ung mann som kjører rundt i den lille bygda på en usannsynlig svær motorsykkel, en gedigen sak på 5 000 kubikk – minst! Han dukker opp med den støyende og digre rumperisteren overalt, uansett om det er to meter høye brøytekanter eller folk nyter solnedgangen med en lang trebrygge som forgrunn – og med den motorsykkelkjørende mannen som gjentatte ganger bryter stillheten og kjører uten mål og mening frem og tilbake på den lange piren. I “Frikjent” er den gedigne motorsykkelen byttet ut med Norges råeste Audi, en enorm doning som er en velstående, hjemvendt riking verdig. Problemet er bare at han tar den med seg over alt, nesten inn på soverommet… Hvis ikke dette er produktplassering, så er ingen ting det!
Nei, “Frikjent” imponerer ikke. Etter halvannen episode tok jeg kvelden. Dette er milevis unna “Forbrydelsen”, “Broen”, “Øyevitne” , “Arvingane”, “Borgen”, “Kronprinsessan” og “Kampen om tungtvannet”. En av skuespillerne i “Frikjent” gjør en anstendig prestasjon. Det er Anne Marit Jacobsen i rollen som den hjemvendte Aksel Borgens mor. Hun står til troendes, er ekte. Hun har replikkene under huden, og lever seg inn i rollen. Det er det dessverre ikke alle som gjør. I hvert fall ikke i denne serien. Fotograferingen er nydelig, men kanskje blir fotografen litt for fascinert av den fantastiske vestlandsnaturen…? Tidvis blir det litt påtatt, selv om det er vakkert. Veldig vakkert!
Vurdering: 1 2 3 4 5 6