Den beste lærerutdanningen…
Tidligere i sommer var det en lærer som på Facebook skrev noe vesentlig om hva han – og mange med ham – anser som den beste lærerutdanningen. Vedkommende retter søkelyset mot noe som jeg vet mange andre pedagoger også sier ja og amen til. Les det følgende og bli vis:
«Den beste lærerutdanningen har jeg fått av kolleger gjennom 20 års arbeid i barneskolen. Majoriteten av disse er kvinner med utdanning fra 70- og 80-tallet. De er nesten uten unntak hardt arbeidende, oppofrende og i blant også nesten selvutslettende i sin lærergjerning. Min 4-årige allmennlærerutdanning har etter hvert gitt meg høyere lønn enn dem. Sånn må reglene være, selv om det er litt flaut…
For det er disse jeg roper på når jeg trenger hjelp med ting jeg ikke er så god på. Jeg har gitt litt tilbake. Jeg skriver fortere på pc og er tilfeldigvis god til å spille piano og å få unger til å synge. En sånn kompetanse som aldri har gitt noen formell uttelling, men som gir meg heltestatus på skolen. Slik ukreditert kompetanse finnes det haugevis av. Hvordan vi utdanner barn, lærer dem å takle livet, forholde seg til foreldres selvfølgelige bekymring for egne barn, og hvordan man får en altfor stor gruppe barn til å fungere sammen, finnes på alle skoler. Den finnes hos de med både 10 og 20 år i skolen bak seg før lønna ble anstendig. Hos de som aldri er blitt prioritert i lønnsutviklingen. Disse blir nå ydmyket av det politiske flertallet. Realkompetansen de har opparbeidet gjennom en lang karriere blir ikke anerkjent.
Du kan lede de største bedrifter – og til og med hele landet – uten annet enn realkompetanse. Og det er helt greit, så lenge du er god nok. Men at man fra nå av ikke er kvalifisert for å undervise 6-åringer i engelsk uten 30 studiepoeng i faget, gir ingen mening.
Faglig oppdatering ligger i arbeidsinstruksen hver eneste uke. Likevel skal studiepoeng fra mer eller mindre egnede høyskoler og universitet trumfe dette. Du kan lede de største bedrifter – og til og med hele landet – uten annet enn realkompetanse. Og det er helt greit, så lenge du er god nok. Men at man fra nå av ikke er kvalifisert for å undervise 6-åringer i engelsk uten 30 studiepoeng i faget, gir ingen mening. Det blir absurd når lærere over natta ikke lenger er kvalifiserte til å undervise etter kommunale fagplaner de både har undervist andre lærere i, og som de også selv har vært med på å utvikle.
Regjeringens satsing på økt fagkompetanse er bra. Alle bør ha rett til videreutdanning med jevne mellomrom. Jeg tok det selv i fjor. Det var et fint år, men det jeg har lært gjennom å arbeide som lærer, trumfet disse 30 studiepoengene. Uten tvil! Ludvigsen-utvalget peker på hvor lite vi vet om hvilke jobber vi utdanner barna til. Likevel vil et politisk flertall ha det til at det viktigste er å proppe ungene fulle av kunnskap, mens det er utdanning de egentlig trenger. Og dannelsen er det som regel disse, nå snart avskiltede sliterne i barneskolen, som står for.
Jeg ønsker meg en utdanningsminister som anerkjenner disse, ikke en kunnskapsminister som ydmyker dem.»
Les også: Om respekt for lærere, finsk skole og norske lærerstudenter