John Hattie hevder at klassestørrelsen ikke har betydning for læringsutbyttet. Det kan umulig være riktig!
I opplæringsloven står følgende om hvor mange elever det kan være i et klasserom: «Gruppene må ikkje være større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarlig. Organiseringen skal ivareta elevene sitt behov for sosialt tilhør.»
I Bergens Tidende fredag 18.11.11 utfordrer adjunkt Marianne Daltveit pedagogikkprofesser Thomas Nordahl med bl.a. følgende betimelige spørsmål om John Hatties forskning som bl.a. konkluderer med at klassestørrelsen ikke har noen betydning for læringsutbyttet: «Har han (Thomas Nordahl) vært innom et klasserom med 28 syv/åtteåringer og vurdert hvordan en oppnår kontakt med og samhandling med hver enkelt elev, samtidig som en driver undervisning, ikke bare én dag eller én uke, men gjennom hele skoleåret? Eller enda videre, gjennom hele barnetrinnet. Fra barna er 5-6 år til de er 11-12 år. I den tiden barna skal få innlært alle faglige basisferdigheter i tillegg til mange nye sosiale ferdigheter som samfunnet krever?»
Jeg er helt enig med adjunkt Marianne Daltveits motforestillinger til denne oppfatningen fordi både mine, hennes og manges skoleerfaringer peker i stikk motsatt retning. Vi tror kort og godt ikke på John Hatties og Thomas Nordahls konklusjon om at klassestørrelsen ikke har noen som helst betydning. I den forbindelse er det etter mitt skjønn nok å vise til Opplæringslovens krav om å ivareta elevene sitt behov for sosialt tilhør, sett i lys av følgende erfaring (etter 35 år i klasserommet):
Klassesamtalen har alltid fungert som et barometer over alt som rører seg i klassen, det som barna er opptatt av, har sett, lest, hørt eller opplevd både på og utenom skolen. Jeg husker fra min første del av lærerkarrieren dialogen med elevene på morgenkvisten. Skoledagen startet ofte med en uformell samtale oss i mellom. Gruppen var ikke større enn at de fleste barna våget seg frempå og sa det de hadde på hjertet. Var det noen som meldte seg ut, og som nesten aldri var aktiv i samtalen – eller våget å bidra, hadde vi en liten eske eller en dukke som ble sendt fra elev til elev i klasseringen -der den eleven som til enhver tid hadde gjenstanden, måtte si et eller annet, eventuelt kommentere noe av det som allerede var blitt sagt.
Jeg lyttet til det som barna hadde på hjertet. Ofte var dette det eneste som skulle til; at en voksen hadde tid til å lytte… Mange hadde ikke noen rundt seg som hadde tid eller overskudd til å gjøre dette. Under samtalen kunne jeg også fortelle litt om meg selv, og når jeg berettet om noe som var selvopplevd, gjerne fra den tiden da jeg selv var på samme alder som barna, satt de alltid musestille og lyttet oppmerksomt. Dette var gylne øyeblikk, stunder der samtalen bølget frem og tilbake mellom liten og stor.
De siste tolv årene har jeg undervist i en stor baseskole med opp til 70 elever i rommet. Det er ikke til å legge skjul på at dette har fått konsekvenser for den gode samtalen. Vi prøver å få det til omtrent hver eneste dag, for det fins alltid noen som har noe på hjertet, men det er de samme barna… En kan telle dem på en hånd eller to, de som våger å si noe. Den store hopen sitter musestille og våger ikke si noe som helst. Ikke fordi de ikke har noe å bidra med, men fordi gruppestørrelsen oppleves som alt for stor. Mange kvir seg for å ta ordet når de vet at det er henimot 70 andre elever i rommet. Selv voksne kan også betakke seg i slike settinger. Det blir for overveldende, for truende, for utrygt…
Det ironiske er at vi lever i en tid da svært mange voksne synes å være travelt opptatt på diverse arenaer, ofte med lange og mange arbeidsøkter. Og når disse er avsluttet, venter gjerne andre aktiviteter som treningsstudio, jogging, kveldskurs, selvrealisering, kjøring og henting av egne og andres barn, osv. Ikke noe galt med det i og for seg, men timingen blir ofte dårlig. For når skolen ikke lenger evner å være en arena der barn flest våger å åpne opp for det de er opptatt av, lurer på, eller har problemener med å skjønne rekkevidden av, og mange foreldre heller ikke har tid til å stanse opp og lytte til det som barna måtte ha på hjertet, så er vi på ville veier… Det er vemodig å oppleve barn som vegrer seg for å si det de tenker på, stille spørsmål om livets realiteter eller våge å komme med konstruktive og nyttige innspill i fellesskapet, fordi elevgruppen er blitt så alt for stor. I så måte har skolen mistet en viktig dimensjon i opplæringen, og barna blitt fratatt en vesentlig katalysator på veien mot det å bli gagns mennesker og gode samfunnsborgere…
Jeg leser med stor glede debattinnleget i BT tirsdag 22. november. John, du løfter fram verdien av den gode samtalen mellom lærer og elever på en varm og sterk måte. Når barn blir sett og hørt, opplever de anerkjennelse. Det er grunnlaget for utvikling av positive holdninger både til seg selv og andre. Takk for at du deler med andre det du står for og bygger på i skolehverdagen .
Hilsen Harriet
Tusen takk for din gode tilbakemelding, Harriet! Det er så sant det du skriver, at «når barn blir sett og hørt, opplever de anerkjennelse», og at dette har stor betydning for «positive holdninger både til seg selv og andre.» Jeg setter pris på din gode respons, ikke minst fordi jeg alltid har hatt stor respekt for innsatsen du gjorde i skolen, og for at jeg fikk gleden av å jobbe sammen med deg og Arnvid!
Det fins tre typer løgner; svarte, hvite og statistikk. Noen ganger kjenner en seg ikke igjen i grafer og tabeller. Ei heller i forskernes konklusjoner. Ofte har vi opplevd at tall og fakta trekkes ut av ermet og blir brukt for alt det er verdt. For noen år tilbake hadde vi en statsråd som kun tok hensyn til de rapporter og forskningsresultater som støttet hennes syn. Forskning som hadde gitt andre resultater/konklusjoner, ble over hodet ikke vektlagt.
Jeg mener at politikere bør bli flinkere til å lytte til dem som har skoene på… Og bli mer ydmyk for at også de som er satt til å utføre jobben, f.eks. i skolestuen, er vel verdt å lytte til…
Mvh
John
Hadde ikke klassestørrelsen hatt noe å si, hadde vi bare trengt én lærer.
Ellers har John Hattie tatt feil om andre ting også, noe jeg har skrevet om her:
http://sporetterspor.blogspot.com/2012/02/did-hattie-get-his-statistics-wrong.html
Takk for ditt innspill! Jeg begynner, som du forstår, å bli lei av ekspert-uttalelser der vi ikke kjenner oss igjen. Litt for ofte passer ikke kart med terrenget.
For noen år tilbake hadde vi en statsråd som yndet å møte lærerne/offentligheten med studier, forskningsresultater, statistikker, rapporter m.v. som utelukkende refererte til forskning som var i overensstemmelse med statsrådens og partiets oppfatning. I noen tilfeller ble resultatene brukt for alt de var verdt, revet ut av sammenhengen de stod i. Det som statsråden klippet ut og presenterte, var kun det som sammenfalt med vedkommendes personlige overbevisning. Andre konklusjoner ble totalt oversett (fortiet), og forskning som konkluderte stikk i strid med statsrådens egen oppfatning, ble verken vektlagt eller presentert.
I lys av diskusjonen rundt Hatties bok er jo det du forteller om her både interessant og veldig relevant.
Hatties overordnede formål med Visible learning, som han også tydelig understreker i innledningen til boken, var å lage en mest mulig autoritativ oversikt over faktorer som fører til læring (og de som ikke fører til det) nettopp fordi skoleforskning tradisjonelt har vært fragmentert, ofte gjensidig utelukkende (lekser er bra/lekser er dårlig; elevautonomi er et ideal; elevautonomi fører til unnlatenhet, og gavner bare de flinke elevene), og i liten grad har fått reelle konsekvenser for læreres profesjonsutøvelse.
Din statsråd har jo – og han eller hun er ikke den eneste, dette er jo en vanlig strategi – benyttet seg av dette forskningsvirrvarret til å velge og vrake (dette blir vel en form for cherry-picking, på et litt annet nivå enn det uttrykket vanligvis brukes på) blant de tilgjengelige resultatene, og valgt ut dem som passer best inn i vedkommendes ideologi. Slik blir jo skolepolitikken primært ideologisk, og bare skinn-forskningsbasert.
Problemet er at Hattie (i) ikke har lyktes, som diskusjonen rundt klassestørrelse viser, men (ii) enda viktigere, at alt for mange har «gått i fella» og tenkt at når Hattie sier det, så er det hugget i sten. Dette er egentlig det verste som kunne skje, for Hattie (eller effekten av hattie) har dramatisk forverret en situasjon hvor «målbar effekt» nærmer seg å være det enerådende kriteriet for hva som er verdt noe i skolen.
Det er tragisk, og enda mer så fordi det i dette spørsmålet ikke finnes noen reelle politiske alternativer til det sittende regimet.
Takk igjen for din interessante og grundige kommentar! Det er tydelig at du har satt deg godt inn saken. Det er forstemmende at ett enkelt menneske skal få stor innflytelse på det som skjer i klasserommet. Vi har dessverre mange eksempler på vedtak og planer som kanskje har tatt seg fint ut bak en kontorpult, produsert av personer som ikke trenger å forholde seg til det de finner på, fordi de selv ikke er læerere. Men de kan ha sterke meninger om hvordan pedagogene skal legge opp undervisningen, hva som er bra for elevene, nødvendigheten av haugevis med dokumentasjon osv. osv. Dessverre hender det litt for ofte at slik skrivebordspedagogikk kommer til kort i møte med skolehverdagen og hvordan tingene arter seg der. Her føler jeg at John Hattie hører hjemme. Han er en som ikke har skoene på. Det er ikke han som står i klasserommet og møter med elevene. Jeg synes en i langt større grad burde lytte til de som har skoene på, de som leverer varene, i klasserommene.