Den nye arbeidstidsavtalen gjør det uinteressant å fortsette…

1. september gir jeg meg som lærer. Jeg har sagt opp!

Jeg kunne ha blitt i skolen i nesten åtte år til. Jeg hadde planer om å avslutte min yrkeskarriere om tre til fire år…

Men det var før KS og Utdanningsforbundet ble enige om hvordan lærernes arbeidsår heretter skal organiseres. Nå vil jeg ikke mer, for her er det noen som helt tydelig ikke vet – eller evner å ta inn over seg – hva det vil si å være lærer i norsk skole i 2014. 

Bare tanken på å bli tvunget til å være kreativ, gjøre rettearbeid etc. i mange klokketimer etter at arbeidet i klasserommet er avsluttet, gjør meg uvel. Dette verken kan eller vil jeg utsette meg for. Nå gir jeg meg mens jeg enda er i stand til å bestemme det selv, for det er ingen som takker meg den dagen jeg stuper! Nå er det nok. Onsdag 28. mai sa jeg opp. Loddet ble kastet.

KS er dessverre i ferd med ødelegge verdens beste yrke. Deres forslag og krav vitner om betydelig grad av inkompetanse. Det er tydeligvis mange i KS-systemet som har null peiling på hvordan lærer-hverdagen arter seg, en jobb som på ingen måte er noe A4-opplegg, en arbeidsplass der hver dag oppleves forskjellig, spennende, utfordrende, givende og krevende. En jobb der kreativitet og entusiasme er alfa og omega, helt nødvendige bærebjelker som KS og landets politikere synes å neglisjere. For de vet ikke hva de gjør, og det bekymrer meg virkelig.

Bente, en lærer fra Skedsmo, sa det så treffende på Facebook: «Da jeg begynte min lærergjerning i 1983, hadde vi ‘finske tilstander’ i skolen, frihet under ansvar, lite tilstedeværelsesplikt… men SOM vi jobbet! Med fynd og klem, vi sprutet av ideer, vi møttes frivillig på ettermiddag og kveldstid, det var futt og fart hele dagen/døgnet. Gnisten til dette er der nok delvis fortsatt, men skal den nå tas helt fra oss?
Da vår arbeidsgiver i sin tid begynte å telle timer og minutter, gjorde vi det samme. Samtidig har læreryrket forandret seg dramatisk, med byråkratiske tilleggsoppgaver som tilsynelatende ingen ende vil ta, og som vi tidligere ikke ville ha drømt om en gang.»

Jeg kan for første gang virkelig ikke anbefale verdens beste yrke

En annen lærer, Rolf (fra Bergen) skriver: «Jeg kan for første gang virkelig ikke anbefale døtrene mine å bli det som var verdens beste yrke…»

Eller lærebokforfatter Hilde, også hun fra Bergen: «Selv var jeg lærer i grunnskolen på 70-, 80- og 90-tallet, og de første to tiårene var det helt klart «finske tilstander» og veldig bra å være en kreativ lærer. Takk og pris for at jeg ikke er der lenger, med manglende tillit, nasjonale prøver og all mulig dokumentasjon. Jeg hadde løpt skrikende bort!»

Så er jeg altså blitt en rømmelærer selv, en erfaren pedagog som nå flykter fra yrket flere år før det var nødvendig. Det var ikke slik jeg ville det skulle ende. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg sto på som mest de første tiårene. Da jeg brente mitt lys i begge ender, og realiserte svært mange kreative, spenstige og nyskapende skoleopplegg som ble gjennomført uten at noen passet på meg eller kikket meg over skulderen. Tidkrevende prosjekter som ble til da jeg var i mitt mest kreative hjørne; om kvelden, i helger, på turer, i bilen etc. Men aldri i et overfylt, støyende arbeidsrom med dårlig inneluft, med bare en telefon på deling (uten avskjerming for inn- og utgående samtaler), kolleger rekende frem og tilbake, mumling, latter, gråt, høylydte utbrudd, opphetede diskusjoner, hjertesukk, utidige avbrytelser i egen tankeprosess, hodepine, tanketom… etc. Alt dette i ett fellesrom der 11 lærere på kommando forventes å være opplagte og kreative etter å ha stått fem-seks timer i overfylte klasserom med opptil 60-70 elever i basene… Det hele i en periode på dagen der en mest av alt føler behov for frisk luft, tid til å hvile, hente seg inn igjen, gjøre noe annet, samle krefter, lade «batteriene»… 

Nå er det bare stemplingsur, fotlenke og overvåkningskamera som mangler, men dette kommer sikkert også en gang i fremtiden. For KS har vist for all verden at de ikke har tillit til lærerne, at de ikke tror at lærerne er i stand å jobbe fritt, selvstendig – og ansvarlig…  

Jeg stemmer nei for å kunne møte meg sjøl i døra uten å måtte snu meg bort

Eller som Bente også skrev: «Arvesølvet vårt – eller den siste rest – er nettopp muligheten til det å ha en fleksibel hverdag, slik at vi makter å gjøre jobben vår til beste for elevene våre, og slik at vi selv makter å ‘overleve’ i en utrolig krevende hverdag. Mange yrkesgrupper har denne fleksibiliteten, og det blir ikke stilt spørsmål om den. Hvorfor vises vi slik mistillit? Jeg er lei av å bli diskutert av menigmann, som vet så mye bedre enn oss ‘som har mokkasinene på’, lei av av å bli nedsnakket og mistrodd. Jeg velger å stemme nei i respekt for det vi har kjempet for i alle år, og for å kunne møte meg sjøl i døra uten å måtte snu meg bort.»

Også jeg vil helt klart stemme NEI ved uravstemningen, selv om den nye arbeidstidsordningen aldri kommer til å gjelde for mitt vedkommende. For nå gir jeg meg! Onsdag ble oppsigelsen levert.

Tre måneder til, så er det over. Takket være KS – for alltid!

NB! Kommentarer fra leserne; se litt lenger nede på siden…

La andre få vite om dette innlegget..