Hendelse som bekrefter det legene forteller…
Det siste som forlater et menneske…
Under opprydning i dag fant jeg et ark med svigermors sirlige håndskrift, en flott kvinne som gikk ut av tiden for flere år siden. Hennes siste leveår var preget av at hun fikk slag, og at hun aldri kom seg igjen etter dette. Da hun lå i koma på sykehuset i nesten ni dager, og vi som pårørende ikke fikk noen som helst kontakt med henne, fikk vi den femte eller sjette dagen en viktig påminnelse. Skjønt vi forsto det vel ikke helt med en gang, men da svigermor senere kom tilbake til oss og etter hvert kunne kommunisere med oss, forstod vi sammenhengen.
Det er den lille lappen (se over) som fikk meg til å skrive om henne i dag, et utdrag av et dikt som Unni Christine Haugland for mange år siden forfattet. Da var Unni min elev på Haukedalen skole, og jeg skjønte at hun hadde talent ut over det vanlige mht. det å skrive. Etter mye om og men fikk jeg henne til å skrive noen dikt som jeg tonesatte. Ett av disse diktene er det som min kjære svigermor med vakker håndskrift skrev ned, en sang hun stadig spilte om og om igjen fordi hun syntes teksten var god og tankevekkende, i tillegg til at melodien passet godt.
Men tilbake til min komatøse, ukontaktbare svigermor. Etter hjerneslaget satt vi i dagevis ved sykesengen der den gamle kroppen lå med lukkede øyne og ganske urørlig. Time etter time, dag etter dag, uten noen form for respons. Den femte eller sjette dagen begynte jeg å synge sangen som min svigermor likte så godt. Jeg satt ved siden av sengen og begynte rolig: “Fader, ta meg med på dine veier, finn en plass og løft meg bort fra min natt…” Da skjedde det noe forunderlig. Plutselig begynte svigermor å bevege seg, hun ble svært urolig. Hun kom med uartikulerte lyder og vendte hodet frem og tilbake. Vi registrerte det, vi som var i rommet. Hun som hadde ligget urørlig i dagevis, begynte nå å bevege seg. Hele tiden med øynene lukket, men det var tydelig at sangen nådde inn til henne.
Jeg visste ikke helt om jeg skulle fortsette. Kanskje var det plagsomt for henne at jeg sang? Kanskje burde jeg være stille? Jeg sluttet å synge, og snart roet svigermor seg igjen og ble liggende urørlig. Etter ca 20-25 minutter gjorde jeg et nytt forsøk med sangen. Da skjedde det samme enda en gang. Svigermor ble svært urolig, og hun snudde og vendte på hodet, men fikk bare frem noen uforståelige lyder, men klarte ikke å åpne øynene. Da jeg etter litt sluttet å synge, roet hun seg ned og forsvant inn i søvnen igjen.
Det gikk flere uker og svigermor kviknet til mot alle odds. Hun åpnet øynene, og vi kunne snakke litt sammen. Men bare litt, hun hadde store lammelser som gjorde det vanskelig for henne å formulere ord. Men etter noen uker på sykehjem, klarte vi å prate sammen igjen. Da var det at jeg kom til å fortelle henne at jeg hadde sunget for henne på sykehuset, og hva som så hadde skjedd. Da sier svigermor: “Jeg hørte deg, John, jeg hørte deg så godt, og jeg hadde så lyst til å synge med, og å komme tilbake til dere igjen. Jeg kjempet og kjempet, men klarte ikke å åpne øynene mine, ei heller si noe. Men jeg hørte deg hele tiden. Og tar jeg ikke feil, gjorde du det minst to ganger.”
Les også: På dødsleiet
Dette er definitivt ikke tid og sted for opphetede diskusjoner pårørende i mellom – eller at man sitter og jatter sammen om løst og fast.
Så hadde min svigermor bekreftet det som legene forteller: Husk at det siste som forlater et menneske, er hørselen! Tenk over dette når du sitter ved en sykeseng eller et dødsleie. Selv om hovedpersonen synes ukontaktbar og tilsynelatende sover svært dypt, kan det meget vel være at han eller hun hører det som skjer ved sykesengen. Dette skal du ha i minne, både med tanke på hva som sies i rommet, og budskapet som formidles. La det som sies, være oppbyggende og godt for pasienten, trøstende eller oppmuntrende. Dette er definitivt ikke tid og sted for opphetede diskusjoner pårørende i mellom – eller at man sitter og jatter sammen om løst og fast. Skal man som pårørende, diskutere noe eller snakke mye sammen, så forlat rommet. La det som pasienten trenger å få høre, være ordene som fyller værelset. Ord til håp og trøst, vennlige ord som forteller hva han eller hun betyr for dere, og som signaliserer at den syke ikke er alene…
Les også: God bedring! Den som lever, får se…