Barn som stjeler. Hva gjør vi…?

Barn som stjeler. 

Mange foreldres store mareritt er å oppleve barn som stjeler, f.eks. på butikken, hos venninnen, hjemme eller på skolen.

De voksne reagerer sterkt fordi stjelingen eller naskingen oppleves som om barnets moralske egenskaper er dårlig utviklet, noe de selv føler at de indirekte kan være skyld i.

Et barn som blir grepet på fersken, rammer derfor også sine foreldre. De voksne synes ikke om det som barnet har gjort, og de frykter at dette kan være en forsmak på noe som det kan bli mer av i fremtiden. Derfor er det naturlig at foreldre reagerer kraftig på nasking/stjeling, i håp om at den uønskede aktiviteten skal bringes til opphør. Deres skuffelse, frustrasjon og sinne er forståelig.

Men hvordan skal en forholde seg til et barn som stjeler? Det er selvsagt ikke greit at poden tar noe som ikke er hans eget, om så bare en tier fra mammas veske. Derfor skal en aldri overse stjeling hos et barn, i hvert fall ikke et barn som er begynt på skolen. Når de er mindre enn som så, er det ikke nødvendigvis stjeling at en 4 – 5 åring tar en leke fra en annen. Dette fordi følelsen av å ha et eiendomsforhold til noe ikke er etablert når barna er små. Et lite barn kan bli skikkelig sint når han blir fratatt noe som han har tatt fra en annen, men dette er fordi han gjerne vil bruke gjenstanden (leken) selv. Den var innen rekkevidde, og han grep sjansen fordi han hadde lyst på den. Ikke fordi han var en potensiell kjeltring.

Små barn skjønner ikke at andre kan ha en annen opplevelse av verden enn det de selv har. Når et barn nærmer seg skolealder, forstår de denne sammenhengen bedre. Etter hvert skjønner de at andre kan tenke annerledes enn dem selv, og at man har ulike følelser og kunnskaper. Det er da selverkjennelsen blir til – og barna forstår at det er forskjell på mitt og ditt.

Det er vanskelig å gi noe fasitsvar på hvordan foreldre skal reagere når et barn har tatt noe som ikke er deres eget. Det er ikke akseptabelt at et barn i skolealder tar noe som ikke er hans/hennes. Har en f.eks. tatt godteri på butikken, bør barnet følges dit, be om unnskyldning og betale for seg. Det samme hvis en har nasket en leke fra en kamerat. Følg opp, og la barnet levere leken tilbake – gjerne ledsaget av mamma eller pappa. Samtidig kan de voksne lære barnet god problemløsning ved at gutten eller jenten kan spørre kameraten om lov til å låne leken med seg hjem for en stund….

Noen foreldre reagerer med kraftig avstraffing og/eller trusler når de opplever at barnet deres har nasket eller stjålet noe. En slik avstraffing kan gjøre vondt verre. Dersom avstraffelsen rammer barnets selvfølelse, f.eks. barnets opplevelse av å være verdifull eller elsket, så kan barna kjempe for å beholde sin verdighet – og blånekte, enda de ble tatt på fersken. De nekter fordi de har lav selvfølelse fra før, og den lave selvfølelsen tåler ikke enda et nederlag.

Og husk; hvis et barn alltid får «nei» til svar når de spør om å få et gode (f.eks. en sjokolade på butikken), øker sjansen for at barnet vil komme til å stjele en gang i fremtiden… Misforstå meg rett; barn skal slett ikke få alt de ønsker seg, men det er måten de voksne svarer på, som er viktig. I stedet for å svare tvert «nei», kan den voksne vise til en avtale man har, f.eks. om når sjokolade kan spises ; f.eks. lørdag kveld. Si det på en vennlig måte: – Jeg skjønner du vil ha godteri, men det får du på lørdag slik som du pleier… 

Du vil trolig også ha nytte av å lese «Når barn stjeler»

La andre få vite om dette innlegget..