Lille Øvregaten, min fordums gate
Dette bildet fra Bergen byarkiv viser noe av det som var byens første hovedgate; Lille Øvregaten. Bildet er trolig fra 1970-tallet, men folk som har greie på biler kan trolig tidfeste dette mer nøyaktig ut fra kjøretøyene på bildet.
Lille Øvregaten var min barndoms gate. Jeg bodde aldri der, men i det tredje huset på venstre side, hadde pappa skoforretning og skomakerverksted. Om dette har jeg laget serien «Min far, skomakeren».
Selv om gaten er smal, var det likevel lov å parkere på den ene siden. I det nærmeste huset hadde «Blomster-Knudsen» forretning. Hun var en aktiv, kortvokst, pratsom dame som også var meget nærsynt. Jeg husker at hun hadde briller med tykke glass; cola-bunner. Hun måtte holde blomstene, prislappene og pengene helt inn til nesetippen for å se det hun holdt i hånden.
I det neste huset var det engros-forretning. Her holdt brødrene Lexau til, spesialister på lamper. Dette var ingen butikk der man kunne handle over disk, for Lexaus agentur leverte kun til butikker. Selv om dette var naboene til min far, hadde jeg ikke særlig mye med dem å gjøre. Jeg var mest på nikk med dem, men så var de vel neppe tilstede ofte heller, de hadde et stort distrikt å betjene.
Min fars hus er det neste på bildet med lysskiltet «Sko og reparasjoner» på fasaden. Rart å tenke på at akkurat dette huset faktisk er inntegnet på det aller første bykart over Bergen, men da var det frittliggende med hage på alle kanter. Du kan lese mer om dette i serien «Min far, skomakeren».
I det neste huset, på andre siden av min fars forretning, holdt Tusvik til. Han hadde tobakksforretning og snopebutikk. Noe frukt og grønt hadde han vel også, samt aviser, blader og tipping. Det var hos ham jeg kjøpte sigaretter da jeg enda bare gikk i 6. klasse. Også dette kan du lese om annetsteds på johnsteffensen.no. I nabolokalet til Tusvik fantes en skredder. Ham så jeg ikke ofte, og jeg har derfor ikke navnet hans klart for meg. Skredderlokalet hadde frostet glass og gardiner ut mot gaten. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at det fantes en forretning ved siden av tobakkshandler Tusvik.
Nabohuset bortenfor Tusvik og skredderen var gatens desidert stiligste og søteste. Dette var lett gjenkjennelig med sitt lange møne ut mot gaten. «Dukkehuset» var særdeles godt velholdt. Her var det ingen forretning, men lille, snille fru Madsen bodde der alene. Hun var alltid blid og imøtekommende, og bestandig opptatt av at hus og fortau skulle se ordentlig ut. En svært driftig, gammel frøken (for jeg regner med at det var det hun var…) – en god, liten teskjekjerring.
Slik kunne jeg ha fortsatt. Både med nabohuset og kolonialforretningen til Guttormsen og like til Johnsen isbar. Men da jeg holdt på å skrive dette innlegget, kom jeg til å tenke på noe jeg leste på Facebook her om dagen, og som passer godt med tanke på det som var den gang da: «Om 100 år… vil fremmede bo i våre hjem, og de vil eie alt vi har. Alle eiendelene våre vil være ukjente, og vil trolig være skrot eller i hendene på en ukjent samler.»
Men for en kjuagutt var alt gull der og da, utrolig gode minner som aldri er blitt slettet ut. Heldige meg!
Du vil trolig ha glede av denne serien også:
På Lille Øvregaten var det også et menighetslokale/kirke som het Bethel, som tilhørte enten Misjonssambandet eller Misjonsforbundet. Jeg husker det ikke nøyaktig. Selv har jeg vært bare noen få ganger i denne kirken.
Men kirken hadde også lokaler som ble brukt av ungdommene som tilhørte denne menigheten, og der var jeg mange ganger i årene 1954/55. Også denne kirken bør kunne få sin plass i «minnenes melodi» om Lille Øvregate, for ikke så helt få ungdommer har en del av sine røtter der.