Om oppdragelse (og/eller mangel på den slags)
La handlingen få en konsekvens
Visse ting bør gjøres enkelt og greit uten og problematiseres. Kall det gjerne kort prosess, men la det være forutsigbart.
Som når forholdsvis store barn ikke vet å oppføre seg under et arrangement, et besøk eller en utflukt, der de stort sett lager kvalme mesteparten av tiden og ikke gidder å gjøre som de får beskjed om. Det må være grenser for hva en skal finne seg i… Store barn som ikke kan oppføre seg, og som stadig må snakkes til rette for uønsket adferd, skal ganske raskt få et ultimatum, noe de kan velge å å forholde seg til eller ikke. En kan si: – Hvis du ikke gjør som jeg sier, får du ikke være med neste gang vi skal gjøre noe tilsvarende..
Da mener jeg at den eller de som får en slik advarsel, men som likevel velger å fortsette den uønskede atferden, har valgt! Valgte å handle imot det som den voksne sa – og barnet visste konsekvensen: Ikke få være med neste gang!
Så enkelt er det. Den beste måten barn lærer på, er at alt får en konsekvens!
Dette kan en like gjerne lære seg først som sist…
Men… det skal være valgbart, og straffen må aldri komme som lyn fra klar himmel. Reaksjonen skal heller ikke være fjernt fra det de valgte å neglisjere. Dreide det seg om en utflukt, må reaksjonen være at de ikke får være med på neste utflukt. Hadde det dreiet seg om dårlig oppførsel på en bussreise, er det naturlig at han/hun/de ikke får være med neste gang de skal reise med buss, osv. Det er når den voksne viser at han står for det han sier, og ikke farer med tomme ord, at barn skjønner alvor.
Men de må imidlertid få et valg, de skal kunne velge noe fremfor noe annet. Samtidig skal de vite den konsekvens valget får… For alt som vi mennesker gjør, får konsekvenser. Slik er livet, og det kan en like gjerne lære seg først som sist. Noen ganger trenger en å lære ting på den vonde måten også…