Den gang da: Gamle fru Bøs fotballmål

Gamle fru Bøs fotballmål.

John Steffensen forteller fra 1950-tallet

Det var tretti leiligheter i den bygården jeg bodde i da jeg var liten. Eller trettien hvis jeg skal være helt nøyaktig. Husets vaktmester hadde egen leilighet i 8. etasje, men den var vanskelig å finne, i tillegg til at heisen bare gikk til og med sjuende. I første og andre etasje var det næringsvirksomhet, butikker på gateplan og kontorer i etasjen over. Men fra og med 3. etasje var det seks leiligheter på hvert plan. 

Aldri se ned i dypet

Husets trapp var bred og fin, og den hadde et uimotståelig, blankpolert edeltre-rekkverk som egnet seg godt til å rutsje på. Rekkverket var sammenhengende fra 7. etasje og helt til bunn, rundt og rundt og rundt. Vi barn satte oss over skrevs på gelenderet, og så rutsjet vi nedover. Vi hadde selvsagt ikke lov, men fikk vi en anledning, forsøkte vi oss gjerne. Det gjaldt bare å i ikke se ned i dypet; sju etasjer til avgrunnen.

Hver etasje var todelt. Når man kom ut av heisen, kunne man enten gå til venstre til tre leiligheter der – og tilsvarende til høyre. Korridoren eller gangen var avgrenset av svingdører.  

Innendørs fotballbane

For en liten gutt bød den lille korridoren på mange muligheter. Den ble en del av vårt lekeområde. Her lekte vi bl.a. blindebukk og vi sparket fotball; «en gang ani'» eller «to ganger ani'». En gutt i hver ende av gangen. Den ene svingdøren ble parkert vidåpen, og hvis ballen trillet ut i gangen ved heisen, var det scoring. I motsatt ende bodde gamle fru Bø. Jeg vet ikke helt hvor gammel hun faktisk var, men for meg kunne hun like godt ha bikket 100. Nå var hun neppe gammel, men fru Bø traff vi ikke ofte, og når vi møtte henne, var det vanskelig å prate sammen for hun hørte så skrekkelig dårlig.

Aldri et vondt ord

Akkurat det med hørselen var helt greit for oss gutter, for fru Bø sin ytterdør var fotballmålet vårt i motsatt ende i gangen. Når ballen smalt i hennes entredør, hørtes det tydelig på lyden. En ball som treffer en tredør, gir et helt annet smell enn om den treffer murveggen omkring. Jeg kan ikke huske at gamle fru Bø noen gang beklaget seg. Hun viste seg knapt, og jeg husker ikke at hun hadde ikke et vondt ord å si om fotballaktiviteten vår.

Blind

Gamle fru Bø bodde ikke alene. Hun hadde en godt voksen datter som var blind. Det syntes vi var litt kult, for vi kjente ikke noen andre som ikke kunne se. Men datteren kunne høre, men heller ikke hun brydde seg om smellene mot inngangsdøren, i hvert fall ikke noe som vi barn fikk med oss. Vi ble aldri jagd bort, vi fikk spille så lenge vi ville.

Pappas budskap

Helt til pappa en dag ba oss om å bli med bort til gamle fru Bø sin leilighet. Det gikk kaldt ned gjennom ryggen, skulle vi få kjeft nå? Hadde fru Bø fått nok av alle ballene som smalt i treverket i tide og utide…? Fru Bø var neppe hjemme, i hvert fall kom hun ikke ut. Min far ringte heller ikke på, så gamle fru Bø som neppe var klarsynt, visste ikke at vi stod utenfor inngangsdøren hennes mens fatter’n viste og forklarte. Hans budskap var ikke til å misforstå. Nå kunne vi ikke lenger spille i fotball i gangen, og fru Bøs dør kunne aldri mer fungere som mål. Far pekte; «Se her», vi fulgte pekefingeren rundt dørkarmen. Pappa trengte ikke si mer, for vi så hvor ille det var. Alle scoringene hadde satt sine spor i inngangsdøren. Hele dørkarmen hadde flyttet seg 4-5 cm innover, og glipen mellom karmen og murpussen var tydelig. «Om dere fortsetter å sparke fotball her, vil fru Bø snart få hele inngangsdøren pluss dørkarmen deisende inn i entreen med bulder og brak.»

Stengt

Vi skjønte budskapet. Slukøret måtte vi innse at vårt fotballstadion måtte stenge. For alltid. Vi kunne ikke risikere at gamle fru Bø skulle måtte sove med et stort hull i entreveggen. Vi likte jo damen, hun sa aldri et vondt ord til oss, og vi ville ikke gjøre henne noe vondt.  Det var synd på fru Bø, hun hadde jo en blind datter…

Etter dette ble min fotballkarriere satt på vent. Den ble heller aldri tatt opp igjen senere, i hvert fall ikke i 7. etasje i vårt hjem på Strandkaien, midt i Bergen by. 

Du vil trolig ha glede av å lese serien «Min far, skomakeren»

Klikk på bildet for mer

La andre få vite om dette innlegget..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.