Maskinen som holder pasienten i live, når hjertet ikke slår…
Få trodde at det var mulig å stanse et hjerte, reparere det, for deretter å starte det opp igjen.
Da jeg ble bypass-operert, var jeg tilkoplet en hjerte-lungemaskin i nesten to timer. Hjertet var blitt stanset, og hjerte- lungemaskinen hadde overtatt “driften” enn så lenge. Maskinen ble styrt av en perfusjonist som hele tiden kontrollerte at alt fungerte som det skulle.
Hjerte- lungemaskinen overtok dermed hjertets pumpearbeid og lungenes gassutveksling. Maskinen benyttes for en kortere periode ved omfattende inngrep i thoraxveggen og organer i brysthulen (dvs. hjertekirurgi, aortaaneurysmer, lungesykdommer, lungekreft).
Den første åpne hjertekirurgien med en hjerte- lungemaskin foregikk 6. mai 1953 på et barn med Fallots tetrade. Det var John Gibbon (1903 – 1973) som oppfant maskinen. Assistentlegen hadde som 28-åring passet en kvinne som var blitt operert for gallesten. Om natten fikk kvinnen en lungeemboli og døde på tross av at Gibbon gjorde iherdige forsøk på å fjerne embolien. Det var da han fikk ideen om å lage en maskin som kunne tappe blod ut av pasienten, fjerne karbondioksid, tilføre oksygen og deretter å pumpe blodet tilbake i pasienten.
Han presenterte tanken for sin sjef, men ble avvist. Få medisinere trodde den gangen (på 1930-tallet) at det var mulig å stanse et hjerte, reparere det, for deretter å starte det opp igjen. I Russland hadde en professor (S. S. Brukhonenko) som den eneste i verden, utført forsøk på hunder med liknende teknologi – uten suksess. Men i 1934 fikk likevel Gibbon tillatelse av sykehusets sjef til å starte utviklingen av en hjerte- lungemaskin. Han fikk med seg en assistent, teknikeren Mary Hopkins, som senere skulle bli hans kone. Sammen utviklet de i løpet av fire år en hjerte-lungemaskin som klarte å utveksle gass hos en katt, uten at blodtrykket falt. Gibbon holdt frem med dyreeksperimenter gjennom hele 40- tallet. Etter nesten 20 års utviklingsarbeid var han klar for den første åpne hjertekirugien. Senere kom han til å utføre tre operasjoner til. Den første pasienten levde i tre dager. Den tredje og fjerde pasienten døde. Dette gikk sterkt inn på Gibbon som etter dette hadde mistet troen på prosjektet, ikke minst på grunn av sterk kritikk og motstand fra det medisinske miljø. I 1954 ga han opp forsøkene på å operere pasienter ved hjelp av hjerte-lungemaskin. Skeptikerne hadde øyensynlig fått rett…
Men i Minnesota var det noen andre som hadde tro på teknologien. Den litt eksentriske legen; C. Walton Lillehei (Minneapolis Medical Center) og John Kirklin (i Rochester) hadde hvert sitt program for å utvikle hjertekirurgi. Lillehei var overbevist om at hans egne – og Gibbons dårlige resultater – hadde sin forklaring i selve hjertelungemaskin-teknologien – ikke i konseptet. Det var da de utførte et dyreforsøk, at Lillehei og hans team kom på ideen om å benytte et menneske som en slags “hjerte-lungemaskin”. Ideen ble først prøvd ut på hunder, og 26. mars 1954 utførte han et inngrep på en gutt med Fallots tetrade. 
Barnets 29 år gamle far var donor. Arterie og vene ble kanylert på faren (donoren) i lysken og koblet til arterie og vene hos gutten. Lillehei kunne deretter åpne guttens hjerte og reparere dette, mens blodet passerte innom faren (jfr. tegningen). Dette ble i så måte den første Cross over-operasjonen, og den ble vellykket!
Lillehei utførte i løpet av få måneder åtte Fallot operasjoner, seks av pasientene og alle donorene overlevde. Dette overbeviste ham om, og var det endelige beviset på, at det var mulig å stanse et hjerte, reparere det, og få det til å starte igjen. I 1954 ansatte han Richard DeWall som tekniker ved sin avdeling. DeWall hadde studert medisin, men fikk ikke ansettelse som lege på grunn av dårlige eksamenskarakterer. DeWall utviklet raskt en bobleoksygenator som fungerte fint i dyreforsøk. 13. mai 1955 kunne Lillehei utføre en åpen hjerteoperasjon hos en tre år gammel jente ved hjelp av DeWall oksygenatoren. Dette ble starten på moderne hjertekirurgi. Kirklin startet opp omtrent samtidig, og sammen dominerte Kirklin og Lillehei hjertekirurgien de neste 10 årene. Men bare på medfødte hjertefeil hos barn. I 1960 begynte de også å reparere hjerteventiler på voksne og etter hvert utføre kransarteriekirurgi.
Dagens hjerte- lungemaskiner består av to deler, en pumpe som pumper blodet rundt og en “puste-del”, dvs. en oksygenator (tilfører blodet oksygen og fjerner karbondioksid). Et voksent menneske må ha en blodgjennomstrømning på 4 til 5 liter i minuttet for å opprettholde en tilfredsstillende blodsirkulasjon under operasjonen. Maskinen betjenes altså av en perfusjonist, et autorisert helsepersonell med spesialutdannelse.
(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, Kirurgen.no, T. Geisner)