Baseskole-offeret

Det er kjekt å ha med barn å gjøre. Likevel er det mange lærerstudenter som betakker seg...

Søkelys:

Den gode samtalen

Klasseromssamtalen i baseskoleKlassesamtalen har alltid fungert som et barometer over alt som rører seg i klassen, det som barna er opptatt av, har sett, lest, hørt eller opplevd både på og utenom skolen. Jeg husker fra min første del av lærerkarrieren dialogen med elevene på morgenkvisten. Skoledagen startet ofte med en uformell samtale oss i mellom. Gruppen var ikke større enn at de fleste barna våget seg frempå og sa det de hadde på hjertet. Var det noen som meldte seg ut, og som nesten aldri var aktiv i samtalen – eller våget å bidra, hadde vi en liten eske eller en dukke som ble sendt fra elev til elev i klasseringen -der den eleven som til enhver tid hadde gjenstanden, måtte si et eller annet, eventuelt kommentere noe av det som allerede var blitt sagt.

Jeg lyttet til det som barna hadde på hjertet. Ofte var dette det eneste som skulle til; at en voksen hadde tid til å lytte… Mange hadde ikke noen rundt seg som hadde tid eller overskudd til å gjøre dette. Under samtalen kunne jeg også fortelle litt om meg selv, og når jeg berettet om noe som var selvopplevd, gjerne fra den tiden da jeg selv var på samme alder som barna, satt de alltid musestille og lyttet oppmerksomt. Dette var gylne øyeblikk, stunder der samtalen bølget frem og tilbake mellom liten og stor.

De siste tolv årene har jeg undervist i en stor baseskole med opp til 70 elever i rommet. Det er ikke til å legge skjul på at dette har fått konsekvenser for den gode samtalen. Vi prøver å få det til omtrent hver eneste dag, for det fins alltid noen som har noe på hjertet, men det er de samme barna… En kan telle dem på en hånd eller to, de som våger å si noe. Den store hopen sitter musestille og våger ikke si noe som helst. Ikke fordi de ikke har noe å bidra med, men fordi gruppestørrelsen oppleves som alt for stor. Mange kvir seg for å ta ordet når de vet at det er henimot 70 andre elever i rommet. Selv voksne kan også betakke seg i slike settinger. Det blir for overveldende, for truende, for utrygt…

Klassesamtale vanskeligere i baseskoleDet ironiske er at vi lever i en tid da svært mange voksne synes å være travelt opptatt på diverse arenaer, ofte med lange og mange arbeidsøkter. Og når disse er avsluttet, venter gjerne andre aktiviteter som treningsstudio, jogging, kveldskurs, selvrealisering, kjøring og henting av egne og andres barn, osv. Ikke noe galt med det i og for seg, men timingen blir ofte dårlig. For når skolen ikke lenger evner å være en arena der barn flest våger å åpne opp for det de er opptatt av, lurer på, eller har problemener med å skjønne rekkevidden av, og mange foreldre heller ikke har tid til å stanse opp og lytte til det som barna måtte ha på hjertet, så er vi på ville veier… Det er vemodig å oppleve barn som vegrer seg for å si det de tenker på, stille spørsmål om livets realiteter eller våge å komme med konstruktive og nyttige innspill i fellesskapet, fordi elevgruppen er blitt så alt for stor. I så måte har skolen mistet en viktig dimensjon i opplæringen, og barna blitt fratatt en vesentlig katalysator på veien mot det å bli gagns mennesker og gode samfunnsborgere…         

La andre få vite om dette innlegget..

4 Kommentarer På “Baseskole-offeret”

  1. Helt enig med deg her!
    Jeg ser klart fordeler med å ha barn på en liten skole. Her starter dagen i en ring, der alle får fortelle noe som er viktig for dem. Det er ufarlig, og skaper barn som tør å prate i plenum. Utfordringen i baseskolene er vel ¨å finne rom for disse samtalene. Er det rom for å skape mindre grupper der en kan ivareta dette behovet?

    1. Det fins ulike måter å løse dette på, men i baseskoler er en avhengig av rom og lærerressurser. Selv om en har kontaktgrupper i en baseskole, er det ikke alltid like enkelt å rydde plass til samtaleøktene, Skal en få kontinuitet i dette, bør samtalene skje hyppig – helst daglig. Ofte kan romknappheten være hemskoen. Det er ikke det samme å sitte gruppevis i ett og samme rom, f.eks. med en gruppe i hvert hjørne… En får aldri tilstrekkelig ro og oppmerksomhet om det som skal diskuteres/samtales om da.
      Helt opplagt enklere med den gamle ordningen – i separate klasserom.
      Takk for innspillet 🙂

Kommentarer er steng.