RAPPORT FRA ET SYKEHJEM
“Velkommen til virkeligheten!”
Del 4
Som jeg skrev i tredje del, frøs hun så godt som hele tiden, og søkkvåte bleier gjorde ikke situasjonen bedre. Resultatet ble urinveisinfeksjon med påfølgende nyrebekkenbetennelse.
– Vi følte at flere av pleierne ikke hadde kunnskaper om hvordan en slik infeksjon oppstår…
Vår magefølelse sa at flere av pleierne på sykehjemmet ikke hadde kunnskaper om hvordan urinveisinfeksjon oppstår, og langt mindre hva som skal til for å kurere den. Selv om vi påpekte dette flere ganger, ble lite eller ingen ting gjort.
Vi stilte oss bl.a. undrende til at antibiotika som hadde vært brukt i en hel uke, og som ikke hadde hatt noen effekt, ble tatt i bruk i enda en runde etter at beboeren i mellomtiden hadde fått en medisin som virket, men som av uforståelige grunner ble seponert for tidlig. Da hun ikke lenger fikk den medisinen som hadde virket, ble hun satt på nok en kur med den samme medisinen som ikke hadde hatt noen effekt i starten på infeksjonen…!
Da hun etter tre måneder ble overflyttet til et annet sykehjem, slet hun fremdeles med urinveisinfeksjonen. Men bare få dager senere, på denne nye institusjonen, merket hun betydelig bedring. Etter litt forsvant sykdommen. Hvorfor…? Jo, fordi personalet ved dette sykehjemmet visste hva som skal til for å få bukt med slike lidelser. Nå ble hun aldri sittende med klissvåte bleier. Nå ble det foretatt hyppige skift, og personalet sørget for at hun ikke frøs. De pakket henne godt inn, slik at hun skulle holde varmen. Dessuten var romtemperaturen i gjennomsnitt alltid 2,5 grader høyere enn den var på det sykehjemmet som denne rapporten først og fremst omhandler. (Temperaturmålingene ble utført med beboerens eget digitale termometer). I tillegg fikk hun på dette hjemmet et middel som surgjør urinen, slik at bakterier ikke trives der. Noe slikt fikk hun aldri på det første sykehjemmet.
Nå var beboeren trygg og rolig, noe hun aldri hadde vært på hjemmet hun kom fra.
– – –
Men tilbake til sykehjemmet som denne rapporten omhandler, institusjonen som var hennes hjem i 90 dager på tampen av et langt og innholdsrikt liv.
En ettermiddag vi kom på besøk, virket mor/svigermor svært trist og lei seg. Etter litt kom det resignert:
– Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil ikke leve!
Hun vantrivdes til de grader, hun følte seg ikke trygg, hun var lei av å sitte bleievåt i timevis i dagligstuen (et rom som egentlig ikke var noen stue, men heller en del av en korridor), hun var lei av å bli hensatt foran en stor flatskjerm som ikke interesserte henne det grann, et medium hun bare fant støyende og plagsomt.
Sykehjemmet hadde heller ingen aktiviteter å tilby. Time etter time, dag ut og dag inn, satt hun eller lå hun i rullestolen, foran flatskjermen… Det fantes ingen å snakke med, for de andre beboerne var enten på rommet sitt eller satt og sov i sine respektive stoler. Selv hørte hun dårlig, og synet var svekket, et dårlig utgangspunkt for evt. kommunikasjon med de andre beboerne.
Både “stuen” og rommet hennes var kaldt. Ikke bare på grunn av lav varme, men også fordi rommenes minimalistiske innredning og fargevalg ikke på noen måte var etter hennes (og de fleste eldre menneskers) smak. Det var ikke hjemmekoselig i det hele tatt. Heller ikke vi pårørende eller barnebarna hennes fant lokalitetene koselige eller spennende. Sykehjemmet virket kaldt og direkte ukoselig.
NB! Rapporten er omfattende og blir derfor splittet opp i flere deler. Se oversikt.