SYKEHJEM. Uten melk, uten pålegg, uten medisin… (Del 5)

Manko på melk, pålegg og primærkontakt. Endatil medisinen lot vente på seg... Rapport fra et sykehjem. (johnsteffensen.no)

Rapport fra et sykehjem. (johnsteffensen.no)RAPPORT FRA ET SYKEHJEM

   «Velkommen til virkeligheten!»

                            Del 5

 

Det var mye som ikke fungerte på dette sykehjemmet. Jeg forteller det slik som det var, og legger ikke noe til. Virkeligheten var tidvis så absurd at den overgikk vår fantasi. Vi hadde aldri forventet at det kunne være så mye som ikke fungerte på en og samme institusjon.

Min svigermor hadde først et korttidsopphold på et annet sykehjem, en god institusjon som ikke var optimal, men likevel langt bedre enn det sykehjemmet denne rapporten beskriver.

Så la meg fortsette… 

Jeg kjørte på butikken for å kjøpe melk. Avdelingen fikk ikke ny forsyning før om tre dager…

Fire ganger kjørte jeg etter melk. Tre ganger etter pålegg.

Da vi som nærmeste pårørende kom til avdelingen for aller første gang, var det ingen i personalet som henvendte seg til oss eller tok noe initiativ til å bli kjent med oss der vi satt og sto utenfor vaktrommet. Først etter mer enn to timer(!) i avdelingen var det en som ikke hørte til der, som presenterte seg og institusjonen på sparket. Hun presiserte at dette ikke var hennes post, men hun syntes det var for ille at ikke noen hadde gjort seg til kjenne… 

Manko på melk, pålegg og primærkontakt. Endatil medisinen lot vente på seg... Rapport fra et sykehjem. (johnsteffensen.no) Alle sykehjemsbeboere skal ha en kontaktperson, en primærkontakt. Dette hadde beboeren hatt fra første dag på det sykehjemmet hun ble overført fra, men her på det nye hjemmet tok det flere uker før hun fikk en primærkontakt, og det skjedde først etter at vi flere ganger hadde etterlyst en slik person.

Det neste punktet er egentlig helt absurd eller tragikomisk, men like fullt sant: Fire ganger(!) måtte jeg kjøre på butikken for å kjøpe melk til min svigermor.

Rutinene for bestilling av mat var lite tillitsvekkende for ikke å si skandaløse. Første gangen det skjedde, var en lørdag ettermiddag. Da fikk vi like før kveldsmåltidet vite at avdelingen var tom for melk, og at de kom til å være uten melk like til tirsdag…!

Og som om ikke det var nok, ytterligere tre ganger(!) måtte jeg kjøre på butikken for å kjøpe det eneste pålegget svigermor orket å spise; baconost. Jammen bra jeg disponerte bil, for det var et stykke vei til butikken…

Også medisinrutinene sviktet…

Rutinesvikten stoppet ikke her. Også medisinrutinene var kritikkverdige: 

I slutten av juli gjorde vi pleierne flere ganger oppmerksom på at mor/svigermor led av mellomgulvsbrokk, og at dette nå var blitt meget plagsomt for henne. Noen dager senere, dvs. 4. august, skriver vi med store bokstaver i kommunikasjonsboken: (Sitat) ”BESKJED TIL LEGEN: Kan dere være så snill å sørge for at …. får medisin mot mellomgulvsbrokket sitt? Det er meget plagsomt for henne!”

Intet skjedde. Fem dager senere skriver vi enda en gang i kommunikasjonsboken: (Sitat) ”Er det mulig at hun kan få medisinen snart?”

Først etter mer enn to uker, 13. august(!) fikk hun den medisinen hun trengte. Rigide apotek-innkjøpsrutiner kombinert med et personale som ikke tok signaler, gjorde at mor/svigermor ble påført lidelse over unødvendig lang tid.

Nå kan du gjerne tenke at alt umulig kan ha vært like håpløst på dette sykehjemmet. Selvsagt fantes det lyspunkt… Midt oppe i alt det vonde og vanskelige opplevde vi også noen enkeltpersoners hjertevarme og omsorg, pleiere som tok mor/svigermor på alvor, og som viste henne respekt – var snill med henne. Da begynte vi å håpe, kanskje ville tingene gå seg til etter hvert…?

I neste innlegg vil jeg fortelle om det positive, men listen over negative opplevelser er dessverre lang, meget lang.

 

NB! Rapporten er omfattende og er derfor splittet opp i flere deler. De fire første delene kan du lese under kategorien «Livsveven» + underkategori «Sykehjemmet».

Del 6 følger torsdag 25.10

 

La andre få vite om dette innlegget..