Sykehjemsplass
Fortvilet pårørende forteller hvordan eldre mennesker blir kasteballer i byråkratiet. I så måte er “Mormor med kofferten” toppen av isfjellet…
I Bergens Tidende, 19. januar 2013, fins et sterkt leserinnlegg ført i pennen av Kari Torkildsen Utkilen. Under headingen “Mormor med kofferten” forteller hun om “en helt vanlig familie som deler gleder og sorger på livets sti.” Familiens midtpunkt er “mormor”, en enke som har klart seg selv gjennom et langt liv.
Men så blir “mormor” alvorlig syk, og helsen svikter slik at hun nå trenger hjelp til det meste. Hun vil aldri komme til å bli frisk igjen.
Da er det at marerittet starter, ikke bare for hovedpersonen selv, men også for de som lever rundt henne; tre døtre, åtte barnebarn og tre oldebarn. “Mormor” blir nå en kasteball i det byråkratiske system der hun i løpet av få måneder blir korttidsinnlagt 12 ganger ved ulike sykehjem i Bergen. Den gamle damen blir utsatt for en umenneskelig behandling – og “forvaltning” – med tanke på sykehjemsplass.
“Hun som hittil har unnet seg eget rom når hun har vært på pensjonistturer, må nå dele rom når hun er sårbar og syk”, skriver Kari Torkildsen Utkilen. Hun forteller at i løpet av få måneder har “mormor” måttet ligge på rom med 10 syke damer med 10 forskjellige diagnoser. På et av sykehjemmene var det endatil fire(!) på rommet. Hun har også opplevd “nattebesøk av to aggressive og forvirrede menn.”
Leseren tar et oppgjør med kommunens forvaltning som fatter vedtak om det ene korttidsoppholdet etter det andre. Den fortvilte og forvirrede, syke kvinnen blir nødt til å flytte hjem igjen gang på gang. Ved en anledning får forvaltningen låne en sykehjemsplass der “mormor” kan bo et par uker, men kun på betingelse av “at hun blir frisk og utskrevet fra sykehuset innen julaften, for ellers vil hun miste plassen på sykehjemmet. Forvaltningen tok juleferie.” Etter å ha blitt behandlet på sykehuset, “fikk mormor med kofferten plass i Herberget i en annen bydel, på et trekkfullt tomannsrom uten toalett. Mormor, som må når hun må, måtte holde seg til doen på gangen var ledig, til den nakne mannen hadde fått hjelp, til andre trengende syke var ferdige på privaten. Dette måtte gå gale, og mormor sin vilje svant hen!”
Dessverre fins det flere som opplever tilsvarende uverdighet når det gjelder sykehjemsplass
En del av mine lesere gjenkjenner trolig ovennevnte scenarier, for dette er nøyaktig det samme som skjedde med undertegnedes svigermor i 2009, og som jeg har redegjort for i rapporten “Velkommen til virkeligheten!” (Se kategorien “Sykehjemmet”).
Til slutt vil jeg sitere mer av BT-innlegget 19.01.13 – om “mormors” tolvte(!) sykehjemsplass:
“Mamma knekker sammen, hun vil hjem. Romvenninnen er en vandrer og holder henne våken. Kofferten er pakket ut, og mormor ligger til sengs med røde øyne og tørker tårer. Hun vil dø! Vi er fortvilet! Det er forvaltningen som bestemmer hvem som får sykehjemsplass og på hvilket rom, får vi beskjed om. Vi kan ikke gjøre noe, sier de på det nye hjemmet.”
“Jeg orker ikke mer, sier mormor. Du venner deg nok til det, er svaret fra forvaltningen, bare vent og se! Hva med “Verdighetsgarantien”? Hva med loven? Vi ante ikke at siste kapittel i mamma sitt liv skulle bli så vanskelig, og vi unner ingen en slik behandling. Virkeligheten er dessverre enda verre enn fortellingen. Systemet og forvaltningen er umenneskelig!”
Les: “Velkommen til virkeligheten” – rapport fra et sykehjem
I skrivende stund fins 17 andre innlegg om sykehjemsplass på johnsteffensen.no ♦ Sjekk kategorien “Livsveven” + “Sykehjemmet” eller klikk på “Tagged with”…