SYKEHJEM: «Velkommen til virkeligheten!»

Rapport fra et sykehjem i BergenRAPPORT FRA ET SYKEHJEM

  «Velkommen til virkeligheten!»

                              Del 1 

 

– Velkommen til virkeligheten!

Førsteinntrykket når en ser sykehjemmet fra utsiden, er at dette må være et bra sted å være når en ikke lenger er i stand til å klare seg selv, ikke mestrer hverdagens gjøremål eller skjønner at en befinner seg i livets solnedgang…

Bygningen er ny og pen, nennsomt tilpasset landskapet. Uteområdet er velstelt og vakkert beplantet, og det hele blir stemningsfylt opplyst når mørket faller på. Lysene innenfor de store glassflatene gir en assosiasjon om mye lys og mye varme…

Men det er ikke gull alt som glimrer…

Heller ikke på dette sykehjemmet.

Jeg kommer til å redegjøre for vårt inntrykk av institusjonen, og rapporten gir som helhet et lite flatterende bilde av forholdene ved den aktuelle posten.Jeg skriver denne rapporten fordi jeg var pårørende til en beboer som tilbragte mesteparten av sine siste måneder ved denne institusjonen. Rapporten er omfattende, og jeg har valgt å dele den opp, slik at alle mine opplevelser og inntrykk kan synke inn hos dem som leser dette. Du vil kanskje bli sjokkert over det du etter hvert får vite, men jeg kan forsikre om at beskrivelsen er nøktern og saklig, en troverdig og edruelig situasjonsrapport. Det hele gjengitt slik som vi pårørende – og ikke minst beboeren selv, opplevde institusjonen. Denne sterke historien taler for seg selv uten at jeg eller andre pårørende behøver å bære ved til bålet.

Beboeren ble pleietrengende etter å ha blitt rammet av en stor hjerneblødning, en tilstand som medførte et betydelig pleie- og omsorgsbehov. Etter først å ha hatt vel en måneds korttidsopphold ved et annet sykehjem, fikk hun fast plass ved det sykehjemmet denne rapporten omhandler. Dette ble hennes bolig i nesten tre måneder. Da ble hun etter eget og pårørendes ønske overført til et annet sykehjem i den bydelen hun hadde mest tilknytning til.

Rapporten er skrevet på bakgrunn av observasjoner som vi pårørende gjorde, og opplevelser som både vi og beboeren hadde. Vi har et godt grunnlag for det vi skriver, fordi vi besøkte brukeren 83 av de 90 døgnene hun bodde ved institusjonen. Besøkstiden varierte fra 1½ time til 3½ time hver dag. Jeg kommer til å redegjøre for vårt inntrykk av sykehjemmet, og rapporten gir som helhet et lite flatterende bilde av forholdene ved den aktuelle posten. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at hovedpersonen selv var klar og orientert!

Jeg vil fortelle om vår totalopplevelse, så vel positive som negative. Håpet er at politikere og andre som har mulighet til å gjøre noe, vil få et og annet å tenke på… I så fall vil denne rapporten ikke ha vært forgjeves… 

Så la meg åpne litt forsiktig.. 

– – –

I pasientens påhør klaget sykepleier over å ha fått «enda en sånn en, som denne damen her…»

Dag nummer tre kommer vi på besøk til sykehjemmet. Døren til mors/svigermors enerom er lukket, men vi hører ute i korridoren at hun roper, hun er fortvilet og redd. Da vi kommer inn, finner vi henne på tvers i sengen – delvis avkledd. Alarmen ligger på nattbordet, godt utenfor hennes rekkevidde.

Vi legger henne straks bedre til rette i sengen og ringer på klokken. Vi gir uttrykk for at dette er slett behandling og en uverdig situasjon for henne. Svaret vi får, overrasker oss: ”Her er det så dårlig bemanning at vi kan ikke gå inn til henne hvert femte minutt.”

”Det forventer vi heller ikke at dere gjør,” sier vi og fortsetter: ”Hennes uro og fortvilelse krever noe annet enn en lukket dør, og en alarm som hun ikke kan nå!” 

”Velkommen til virkeligheten!” svarer sykepleieren oppgitt.

Dette ble vår første samtale der gjensidige forventninger skulle avklares. Sykepleier virket stresset og ga i beboerens påhør (dvs. ved sengekanten) tydelig uttrykk for sin frustrasjon både mht. bemanningen og det at posten nå hadde fått ”enda en sånn en pasient” med stort pleiebehov. De var blitt lovet en ”lett” pasient siden de hadde så mange tunge fra før, men så fikk vi altså ”en sånn en, som denne damen her!” 

Vi var forståelig nok ganske nedslått da vi gikk fra sykehjemmet denne kvelden. Vi var lei oss for at vår kjære mor og svigermor (eller som sykepleier sa i hennes påhør; «en sånn en…») skulle bli utsatt for noe slikt. Det hadde vi ikke forventet, og det hadde hun i sannhet heller aldri fortjent!

NB! Rapporten er omfattende og blir derfor splittet opp i flere deler.

Neste del: «Du skal holde kjeft, din kjerring!» følger torsdag 11. oktober.

 

La andre få vite om dette innlegget..

2 Kommentarer På “SYKEHJEM: «Velkommen til virkeligheten!»”

  1. Hei!

    Det er trist når pårørende opplever dette og det er mange ganger tristere at vi i Norge et av verdens rikeste land ikke kan stille opp med noe bedre …

    Mvh Ingebjørg

    1. Hei, Ingebjørg!
      Du har så rett, så rett. Ja, det er trist at vi ikke kan stille opp med noe bedre. Heldigvis er det ikke like ille alle steder, men det er mye som kunne og burde ha vært annerledes. Noe er nok personavhengig, men en del er også et resultat av politiske føringer. Som at det er for dårlig bemanning og for få mennesker som har tid til å sette seg ned med de gamle, prate med dem, aktivisere dem osv. Takk for responsen 🙂

Kommentarer er steng.