Bilselgeren som ikke kjente sin besøkelsestid
Hvem vil selge meg ny bil…? spurte jeg for noen måneder siden. Så fortalte jeg om mine erfaringer med ulike bilforhandlere og deres selgere, noe som egentlig var en ganske nedslående opplevelse, for i mange av tilfellene virket det ikke som om selgerne var interessert i å vite hvorfor jeg hadde forvillet meg inn i deres lokaler. Kanskje jeg ikke hadde tykk nok lommebok…?
Siden sist har jeg støtt på enda flere bilselgere, og disse synes å være noe for seg selv (en egen rase). Her forleden parkerte en av selgerne på parkeringsplassen ved siden av min bil. Stor ble forbauselsen da jeg så at selgerens privatbil var av et helt annet bilmerke enn det han selv representerte i jobbsammenheng. Hvilket signal ga så dette? En selger som kjører rundt i en konkurrents bil, og som selv velger bort det merket han forsøker å prakke på andre, dvs. oss som ikke har særlig peiling på bil…
Et annet skrekkeksempel var den unge bilselgeren som kom meg i møte og bukket så dypt at en skulle tro det var Kongen selv som steg inn i lokalet. Jeg så meg tilbake for å se om der fantes andre bakom meg, f.eks. en eller annen kjendis som vedkommende selger åpenbart underkastet seg for. Men nei; det var meg han bukket for, påtatt og innsmigrende. Han kjente tydeligvis ikke sitt publikum. Men OK, han skal ha pluss for at han umiddelbart kom meg i møte og ekspederte meg. Slike oppmerksomme bilselgere vokser ikke på trær (om bilselgere i det hele tatt har noe oppi trær å gjøre….)
Kardinalfeil av bilselgeren
Men så kom selgeren til neste brøler. Han spurte hvilken bil jeg hadde i tankene. Jeg sa at jeg hadde besøkt en del forhandlere…., noe jeg øyensynlig ikke skulle ha sagt, for straks avbrøt han meg og fullførte tankerekken. Skjønt denne gangen også med fullstendig skivebom. Nå begynte den unge selgeren å fortelle om bilmerker som jeg IKKE burde kjøpe, som jeg måtte skygge unna, biler som var bortimot ubrukelige, biler som han gjerne skulle ha reddet verden fra å kjøpe. Selgeren rakket ned på en rekke konkurrenter, og han startet med de italienske. Jeg måtte ikke tenke på dem en gang, som om jeg i det hele tatt hadde gjort det…
Til slutt endte det opp med et bilmerke som tydeligvis var verstingen, bilen som måtte ha klodens mest uheldige eiere. Hver gang han møtte en slik bil på veien, fikk han vondt i hjertet sitt, for han syntes så synd på dem som hadde blitt narret til å kjøpe katten i sekken. Dette bilmerket var det utelukkende problemer med, den saken var klar. Av alle elendige biler, måtte jeg under enhver omstendighet ikke ofre dette merket en tanke. Det hadde jeg heller ikke gjort, men så langt hadde jeg knapt fått komme til orde. Det var selgeren som snakket, og snakket, og snakket…
Bilselgeren mister all troverdighet
Da han var ferdig med elendighetsbeskrivelsen av bilmerket som var verre enn alle andre, kom jeg til å sjokkere ham en smule. Jeg sa: “Det bilmerket som du nå har snakket svært nedsettende om, er på ingen måte noen liten aktør i markedet. I Europa er det blant de største, og de eier endatil 30% av den bilfabrikken du representerer.”
Da ble han stum et øyeblikk, så la han lavmælt til: “Det visste jeg ikke – jeg er helt ny i dette gamet.”
Nå hadde selgeren mistet all troverdighet, og jeg begynte å skygge banen, rygge ut av lokalet. Han kom imidlertid ilende etter. Han hadde glemt å gi meg visittkortet sitt. Da han hadde gjort det, sa han høyt: “Flottis – Da ser vi deg igjen snart!”
Så feil kunne han ta. Visittkortet havnet i første og beste søppelkurv, og hvis ingen har tømt kurven ennå, ligger det der fremdeles. Jeg har i hvert fall ikke bruk for det!