RAPPORT FRA ET SYKEHJEM

«Velkommen til virkeligheten!»

Del 8

Da vi samtalte med institusjonssjefen og fortalte om hvor tilfeldig og lite tillitsvekkende medisinutdelingen var, og at vi syntes det tok alt for lang tid før mor/svigermor fikk nødvendig legetilsyn og sårt tiltrengt medisin, ble vi overrasket over bestyrerens svar. Hun fortalte at dette sykehjemmet var et av få sykehjem i Bergen som var fullt i stand til å takle samhandlingsreformen.

Hvis dette var alvorlig ment, og det må vi jo tro at det var, så tenker vi med skrekk og gru på hvor godt kvalitetssikret samhandlingsreformen egentlig kan være. For jeg tror at det som NRK-veteran Åshild Ulstrup målbærer på bt.no 31.10.12 er en svært så reflektert og utilslørt beskrivelse av de faktiske forhold. Hun sier: – Ingen har lyst til å koma på sjukeheim. Alle veit at det er siste fase. Mange sjukeheimar manglar personell og fagkunnskap, og for mange legar og sjukepleiarar er det heller ikkje attraktivt å jobba på sjukeheimar.

– Gamle og syke blir salderingspost i mange fattige kommuner

Hun fortsetter: – Pasientar blir no skrivne ut tidlegare enn før, og dei er sjukare når dei kjem frå sjukehuset. Resultatet er overfylte sjukeheimar. Eineromma vi endeleg fekk kjempa oss til, er blitt tosengsrom igjen. Og kor mykje pengar vil ein fattig kommune bruka på ein sjuk 80- eller 100-åring som har lyst til å leva, spør Ulstrup.

Ulstrups beskrivelse av hvordan kommunene forholder seg til pengebruken er også tankevekkende: – Kommunane har fått midlar til å ta seg av sjuke eldre, men pengane er ikkje øyremerkte. Vi veit at gamle og sjuke ofte blir salderingspost i mange fattige kommunar, og dei har ingen til å snakka for seg, sier hun..

Derfor, kjære følger, tilbake til sykehjemsrapporten:

Flere av pleierne hadde null peiling på hvilken medisin de delte ut…

Enkelte dager opplevde vi en lite tillitsvekkende medisinutdeling. Vi fant det urovekkende at flere av dem som delte ut medisiner, ikke ante hvilken medisin pasientene fikk – eller hvorfor han/hun skulle ha den/disse. Vi opplevde flere ganger at pleieren så ut som et spørsmålstegn da vi spurte om årsaken til at mor/svigermor skulle ha en bestemt tablett – en tablett hun aldri tidligere hadde fått…

Vi opplevde også at vakthavende pleier ved en anledning spurte oss om vi visste hvorvidt mor/svigermor skulle ha en spesiell tablett som pleieren ikke kunne gjøre rede for – eller ante hva var for noe. Det fant vi mildt sagt lite tillitsvekkende.

Ved en annen anledning fortalte sykepleier at mor/svigermors papirer ikke inneholdt informasjon om hennes galleproblemer de siste årene, og at hun hadde vært sykehusinnlagt for dette flere ganger. Vi gjorde rede for historikken angående disse problemene, men etter hvert opplevde vi pleierens reaksjon besynderlig; det virket faktisk som om hun ikke trodde på oss, eller at pasientpapirene kunne inneholde feil eller mangler.

Vi opplevde at sykehjemmet hadde mangelfull journalføring og uklare ordinasjoner

Etter hvert opplevde vi at sykehjemmet hadde mangelfull journalføring og uklare ordinasjoner. Personalet ved det neste sykehjemmet (det som beboeren ble overflyttet til etter tre måneder) ga ved ankomst uttrykk for at medfølgende journal var uklar og mangelfull. Da mor/svigermor ble overlyttet til dette nye sykehjemmet, hadde primærkontakten (som for øvrig var sykepleier) en rekke spørsmål knyttet til pasientens medisinering, forhold som ikke gikk klart frem av den medfølgende journalen fra «rapport-sykehjemmet».

Sykehjemmet som denne rapporten omhandler, hadde generelt en ganske lav romtemperatur. Trolig for å spare penger på strømbudsjettet. Men eldre mennesker sitter mye i ro, i tillegg har de ikke spesielt god blodsirkulasjon. Derfor er det mange eldre som har lett for å fryse. Så også mor/svigermor. For å kompensere for dette, gikk vi straks etter innleggelse til innkjøp av 3 sett ulltrøyer og stillongs. Dette gjorde vi betjeningen oppmerksom på så vel skriftlig som muntlig. Likevel opplevde to til tre ganger ukentlig at mor/svigermor satt uten det nyinnkjøpte ull-undertøyet. Betjeningen hadde ikke husket (eller giddet) å ta på henne dette da hun ble tatt opp av sengen om morgenen!

Vi kjøpte dessuten saueskinnstøfler for at hun ikke skulle bli kald på føttene. Likevel hendte det stadig vekk at vi fant henne sittende i sandaler…! Saueskinnstøflene stod under nattbordet, sengen eller i skapet hennes. (Hun var ikke i stand til å gå selv, så det var ikke hun som hadde lagt tøflene der.)

Vi tok med oss et nytt ull-teppe som vi tenkte vi at hun kunne ha over seg hvis hun frøs. Men… som regel fant vi dette teppet sirlig lagt over dynen som sengeteppe, mens mor/svigermor satt i rullestol og frøs…

NB! Rapporten er omfattende og blir derfor splittet opp i flere deler. Se oversikt.