SYKEHJEM. «Du må ikke fortelle alt som skjer… Din datter blir så lei seg.» (Del 9)

”Du må ikke fortelle alt som skjer, da blir din datter så lei seg! Sant du har det bra hos oss?” Hva i all verden mente hun med dette?

Rapport fra et sykehjem. (johnsteffensen.no)RAPPORT FRA ET SYKEHJEM

   «Velkommen til virkeligheten!»

                 Del 9

 

Til tross for at vi flere ganger tok det opp med betjeningen, virket det ikke som om de helt skjønte at det var et problem for mor/svigermor at en del av de ansatte ikke henvendte seg direkte til henne; dvs. ansikt til ansikt. Ofte begynte pleieren å snakke i det øyeblikk hun gikk inn i rommet, dvs. flere meter bak mor/svigermors rygg. Noen av dem snakket i tillegg fort, andre utydelig – ofte gebrokkent med en uttale som selv vi pårørende hadde problemer med å oppfatte. 

”Du må ikke fortelle alt som skjer, da blir din datter så lei seg! Sant du har det bra hos oss?”  Hva i all verden mente hun med dette? «Din datter blir så lei seg… Sant du har det bra hos oss?»

En ettermiddag sa en av pleierne til mor/svigermor mens vi og flere beboere hørte på: ”Du må ikke fortelle alt som skjer, da blir din datter så lei seg! Sant du har det bra hos oss?”  Hva i all verden mente hun med dette? Vi fant dialogen upassende, i tillegg til at den kunne virke manipulerende.

Når mor/svigermor – eller vi som pårørende tilkalte hjelp via alarmen, kunne det litt for mange ganger ta svært lang tid før pleier reagerte. «Rekorden» var hele 40 minutter! Hovedregelen var at det tok 15 til 20 minutter før noen responderte på klokken/alarmen og stakk innom rommet hennes.

Mor/svigermor hadde som følge av svelgparese etter hjerneblødningen, problemer med å svelge. I tillegg hadde hun svært dårlig syn. Hun hadde virkelig store problemer med å lete fram til for eksempel drikkeglasset som stod på brettet foran rullestolen. På det første sykehjemmet hadde betjeningen most middagen hennes hver dag. Dette likte mor/svigermor, og hun spiste maten med god appetitt. Dessverre ble dette ofte ikke gjort på tilsvarende måte på «rapportsykehjemmet». Vi skrev om dette flere ganger i kommunikasjonsboken, og vi gjentok det muntlig: ”Hvis poenget er at hun skal få i seg mat, må dere være snill å mose middagen!”

Likevel var det mange dager i uken at hun ikke fikk maten most, og dermed ble den heller ikke spist opp. I tillegg var det flere av personalet som kun satte brødmaten fremfor henne, uten å ta seg tid til å hjelpe henne under måltidet. Dermed måtte mor/svigermor lete etter maten, noe hun faktisk brukte mye energi på å gjøre. Hun forsøkte etter beste evne ikke å grise. Resultatet ble at hun fikk i seg lite mat. Av en pleier fikk vi endatil høre: ”Dere må ikke hjelpe henne så mye når hun skal spise…!”

Måltidene på «rapport-sykehjemmet» var så som så. Beboerne ble oftest tilbudt brød pluss noen få påleggssorter. Det hele ble som regel kjedelig og lite oppfinnsomt servert. Bergen kommunes fokus på ernæring så vi absolutt ingen ting til på dette sykehjemmet. Det gjorde vi derimot på de andre sykehjemmene, som hadde en helt annen og mye mer delikat anretning.

Personalet pantet flasker(!) for at beboerne skulle få dessert hver søndag

Dessert var en salderingspost – etter sigende for å redusere institusjonens driftsunderskudd. Dessert eller suppe var daglig kost på de andre sykehjemmene, men på «rapport-sykehjemmet» var dette ren «luksus». De ansatte pantet endatil flasker(!) for at beboerne skulle få fromasj søndager…

Det forekom også at mens mor/svigermor inntok kveldsmåltidet på rommet, kom pleier inn og dryppet henne i øynene – midt under måltidet! Etter en stund overtok vi øye-dryppingen selv etter at kveldsmåltidet var unnagjort. Vi ønsket at mor/svigermor skulle få nyte maten sin i fred… 

 

Neste del av «Rapport fra et sykehjem» følger torsdag 8. november

De første åtte delene kan leses under kategorien «Livsveven» og underkategorien «Sykehjemmet». De kan også hentes frem ved å klikke på «tagged with» nedenfor denne artikkelen.

 

La andre få vite om dette innlegget..