BARNDOMSMINNE
Min far var et flott menneske. Han oste av vidd og visdom. Ikke de store faktene. Han bare gjorde det… Helt enkelt!
Min enestående far
Jeg beundrer ham sterkt, ser opp til hvordan han håndterte meg som guttunge. Han var bestemt og satte tydelige grenser. Han foretok bevisste valg, og han stod for det han sa. Alltid. Jeg visste hvor jeg hadde min far. Han var tryggheten selv. Et ord var et ord. Sånn var det bare…
Han hadde tro på meg, lot meg få slippe til
J
eg beundrer ham fordi han bestandig viste meg tillit. Han hadde tro på meg, og han lot meg få slippe til, prøve og feile – også på hans egen bekostning. Selv om det noen ganger kunne ramme ham i tillegg, lot han meg fortsette. Han kvalte ikke kreativiteten. Han ga den vekstvilkår.
Om resultatet ikke alltid ble som forventet, var det aldri et vondt ord fra hans side. Han var med og tok støyten, og unnskyldte seg aldri. Pålitelig. Påregnelig. Og trygg….
Som da jeg rundt 10 års-alder fikk lov til å drive butikk utenfor hans egen lille forretning i sentrum. Jeg rigget meg til. Fikk hjelp av min far. Noen kasser, et brett eller to. Og så fikk jeg forsyne meg av varer som han solgte i butikken: Skokrem, lisser, spray, innleggssåler, skohorn. Samt vekslepenger.
Så tok jeg oppstilling på det smale Bergensfortauet og frembød mine varer. Til alle forbipasserende, som nettopp gjorde akkurat slik: Spaserte forbi… Jeg kan egentlig ikke huske at jeg solgte noe særlig. Men jeg husker at jeg stod der. Time etter time. Tålmodig og forhåpningsfull.
Noen må jo ha handlet hos meg, for ellers skjønner jeg ikke at jeg hadde giddet. Men jeg kan heller ikke huske at jeg formidlet et eneste salg der jeg stod. Om jeg hadde fått napp, så ville jeg nok ha husket det. For det å selge skjedde sjelden… om det i det hele tatt hendte.
Holdt på å tisse meg ut, så redd var jeg
Men en dag inntraff noe som gjorde meg alvorlig redd. Holdt på å tisse meg ut, så redd var jeg. Frykten for å havne i fengsel var høyst reell. Kanskje kunne det samme også ramme min far? Plutselig skjedde det som ikke måtte skje. I øyekroken dukket de opp: To mørkkledde i fotside kapper og høye skaftestøvler. Uniformsluen på hodet var ikke til å ta feil av. Borte i gaten kom to patruljerende politikonstabler…
Umiddelbart lot jeg butikk være butikk. Jeg rømte fra hele sulamitten. Alle varer og vekslepenger ble forlatt i hurten og sturten. Jeg pilte inn i forretningen, stormet gjennom verkstedet og hev meg inn på do. Jeg kjente hjertet jobbe på høygir i brystkassen. Adrenalinnivået var skyhøyt: Ville jeg bli arrestert…? Jeg hadde jo ikke lov… Hadde jeg vel?
Etter et minutt ringte klokken som varslet kunder i butikken. Jeg åpnet do-døren forsiktig, og gjennom den ørsmå åpningen i døren, på motsatt side av den gråstripete ruten i døren mellom verkstedet og butikken, så jeg to mørkkledde skikkelser gjøre entre. Politiet!
Jeg sank sammen i ren fortvilelse. På kne, nede ved golvet, fulgte jeg dramaet gjennom glipen i dodøren. De svartkledde kom like inn på verkstedet. Bort til min far…!
Skrekk og gru! Hva ville skje nå? Kom de til å sette på ham håndjern? Ville de ta ham med seg i svartemarja? Ville de ta politigrep og legge ham i bakken? Kom de til å finne lille meg? Ville de arrestere meg også? Et kaos av tanker fór gjennom hodet. Jeg var vettskremt!
– I følge byvedtektene har du ikke lov…
– Nå, Steffensen, har De flyttet butikken ut på gaten? spurte den ene politimannen litt bryskt.
– Nei, det er bare gutten min som har tatt med seg noen varer utenfor. Det er vel ikke så farlig?
– Du vet, herr Steffensen, byvedtektene sier at alt salg må skje innenfor husets fire vegger, ikke ute på fortauet, sa den andre.
– Ja, jeg vet det. Jeg skal be gutten ta det vekk, svarte far respektfullt.
Så vendte konstablene om og gikk. Det kimte i dørklokken. De svartkledde forsvant.
Om litt våget jeg meg frem… Jeg hadde hørt dialogen, og jeg visste hva som ville skje.
– De var litt sure de konstablene der. Du får vel fjerne fortausbutikken din da, John. Du skjønner…. det blir litt dumt hvis de kommer tilbake om litt, og du fremdeles står utenfor og selger.
– Ja, jeg gir meg… pakker sammen hele stasen, sa jeg.
Det som pappa da svarte meg, ga meg en slags oppmuntring midt oppi alt det dumme. Han sa:
– Ta noen ukers pause du. Kanskje kan du prøve på nytt senere?
Jeg husker ikke om det ble flere forsøk. Men jeg prøvde en ny og mye mer vellykket vri: Utlodning til inntekt for Redd Barna. På de samme kassene, de samme brettene, og med skokrem, lisser, spray, innleggssåler og skohorn som premier. Samt en boks vekslepenger….
Nå var det ingen som jagde meg vekk lenger…
Og jeg fikk solgt lodd… Mange lodd!